Var så kvalm at hun ønsket å ikke være gravid

Vibeke har vært gjennom mange prøvelser når hun har vært gravid. I perioder kastet hun opp alt.
Vibeke har vært gjennom mange prøvelser når hun har vært gravid. I perioder kastet hun opp alt. Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

 – Det er tøft å ønske seg et barn, men å ønske at man ikke bar på det, forteller Vibeke Nordhagen fra Hernes. 33-åringen har lidd av hyperemesis gravidarum i sine svangerskap. Her forteller hun sin historie til Mammanett.

– Mitt aller første svangerskap var da jeg var 19 år. Det var veldig lite planlagt, og absolutt ikke godt mottatt av min daværende samboer. Det endte med en provosert abort, og samlivsbrudd, men først etter å ha gjennomgått noen uker med ekstrem kvalme, mye oppkast og to sykehusinnleggelser. Jeg husker ikke i dag hvilken uke det startet, men det var tidlig, like etter positiv test. Jeg var kvalm helt til anestesi fikk meg til å sovne under inngrepet, og da jeg våknet var kvalmen helt borte. Magisk! Etter flere uker med ekstrem kvalme, var jeg overlykkelig over å være frisk. Selv om jeg nettopp hadde tatt en abort jeg egentlig ikke ville ta. Smellen kom senere. Men det er en helt annen historie.

LES OGSÅ: Dette er alvorlig svangerskapskvalme 

– Kastet opp alt 

I 2007 ble jeg gravid igjen, og denne gangen var det veldig planlagt og veldig velkomment. Halvannen måned etter å ha sluttet på p-pillene satt spiren. Kl 13.00 mandag 15.oktober lyste det positive krysset mot meg, og onsdag kl 10 kom kvalmen snikende. 45 timer etter at testen var positiv. En uke etter ble jeg sykmeldt 100%.

Jeg fant fort ut at med alvorlig svangerskapskvalme, Hyperemesis gravidarum (HG) er det forsvinnende lite som hjelper; kvalmen slapp ikke, og til slutt kastet jeg opp alt, selv en slurk med vann. Og det blir ikke bedre av å kaste opp. Ved omgangssyke får man gjerne en pause etter å ha kastet opp litt, men med HG er du like kvalm sekundet etter du er ferdig.

Etter ca fire uker hvor jeg lå mesteparten av tiden i et mørkt og kaldt rom  med lammende kvalme 24/7 og oppkast mange ganger om dagen, ble jeg lagt inn på sykehuset, 5,5 kg lettere enn den dagen testen viste positivt. Først etter fire dager på sykehuset og åtte liter med intravenøs væske fikk jeg komme hjem igjen. Etter nøyaktig 14 dager hjemme legges jeg inn på sykehuset igjen, med nye ketoner i urinen og nye 2,5 kg ned.

Tre dager senere får jeg komme hjem igjen, og selv om kvalmen er der, klarer jeg nå å spise - og må spise jevnlig for å holde verste kvalmen unna. Postafen hjelper meg gjennom dagene fremover, og ukene snegler seg av sted.

I uke 18 var jeg endelig medisin- og kvalmefri, og tilbake på jobb i noen prosent. Etterhvert ble formen bedre og jeg jobbet så mye som 80% på det meste i løpet av svangerskapet.

27. juni 2008 ble vi foreldre til Hedda Kristin, og de tunge månedene var ikke glemt, men absolutt verdt det.

LES OGSÅ: Alvorlig kvalme kan forebygges 

Orket ikke lukten av datteren 

Våren/Sommeren 2012 fyller Mannen 42 år, og med en datter på 12 fra et tidligere forhold, er vi enige om at hvis Hedda skal få et «helsøsken» som er nærmere i alder enn storesøster, må vi gjøre det nå. Jeg har selv en halvsøster som er ni år yngre, og ønsket et søsken til datteren min. 

HARDT: : Vibeke har vært gjennom mange prøvelser når hun har vært gravid. I perioder kastet hun opp alt.
HARDT: : Vibeke har vært gjennom mange prøvelser når hun har vært gravid. I perioder kastet hun opp alt. Vis mer

1. april tar jeg positiv test og 17.april tar jeg den første tabletten med kvalmestillende; reisesyketabletter jeg til slutt hadde god virkning av i svangerskapet med Hedda. Vel, denne gangen hjelper det ikke. Absolutt ikke. Som sist blir jeg liggende i senga, kvalm, uvel og «lammet». Jeg orker ikke lese, jeg orker ikke se på TV, jeg orker ikke prate med noen og aller minst orker jeg å spise. Jeg klarer ikke lukten av mat, aller minst stekt/kokt mat. Mannen må ligge med ryggen til, jeg orker ikke at han puster på meg i senga. Og når han legger seg nydusjet er det nesten så jeg brekker meg, for en lukt. Selv den herlige ungen min, som får komme opp i senga til meg innimellom lukter kvalmende. 

Ønsket ikke å være gravid 

På en uke mister jeg to kg. Den neste uka mister jeg to kg til og så kommer oppkasten. Og det hjelper ikke å kaste opp, det tar ca tre sekunder før kvalmen er tilbake. Siden jeg har gjort dette tidligere, og merker at det nå bare går en vei, ringer jeg rett til gynekologisk sengepost, og får komme med en gang. Egentlig skal man gå via fastlege eller legevakt, men med min historie trenger jeg heldigvis ikke det... Møtet med legevakten sist var alt annet enn positivt, så jeg er glad de tar meg imot på gyn denne søndagen. Det blir fire dager på sykehus, sju liter intravenøst og testing av kvalmestillende før jeg får komme hjem. Med resept på Stemetil og Afipran.

Seks dager senere er det tilbake på sykehuset for intravenøst, totalt har jeg nå mistet 5,5 kg. Humøret er også langt nede. I svangerskapet med Hedda hadde jeg dager hvor jeg faktisk ønsket å miste barnet jeg bar på, å vite at om barnet bare blir borte, så vil kvalmen også det. Det har jeg jo opplevd selv. Denne gangen ønsker jeg bare å ikke være gravid - etter å ha fått Hedda klarte jeg ikke tanken på å miste. Det er tøft å ønske seg et barn, men å ønske at man ikke bar på det. 

Denne gangen får jeg medisiner som hjelper. Zofran/Ondansetron intravenøst blir redningen. En medisin som ofte gis til kreftpasienter ved stråleterapi. Og nå blir jeg på sykehuset til vi ser at jeg har virkning av tablettformen av Ondasetron også. Jeg tør rett og slett ikke å reise hjem før det.

Dagene hjemme er veldig varierende; noen dager er «gode» slik at jeg orker å sette på en vask, eller å være litt sosial i sofaen. I begynnelsen av juni har jeg en medisinfri dag, med barseltreff på kvelden. Andre dager ligger jeg bare i senga og sover. Energien er borte. Å dusje er en dagsjobb. Det må hviles hele tiden. Mannen må ta seg av alt. Matlaging er helt umulig, jeg blir kvalm av alle lukter. Tårene sitter løst. 

LES OGSÅ: Akupunktur og homeopati ved svangerskapskvalme 

Endelig kom hun til verden 

I slutten av juni fungerer jeg endelig ok med medisiner, og mat annenhver time. Fortsatt kan jeg ikke tilberede varm mat selv, men jeg klarer endelig å spise noe av det. Jeg orker å være med i halve utdrikkingslaget til ei venninne, jeg orker å ha bursdagsfeiring for Hedda og å ha besøk av feriegjester. Og så kommer det et par uker med elendig form igjen. Uke 18 er passert. Sist begynte jeg jo å jobbe på denne tiden, nå ligger jeg fortsatt i senga og orker ingenting. Stor psykisk nedtur.

Fra uke 21 har jeg klart småting innimellom, men denne gangen ble jeg rammet av utmattelse, så har stort sett ligget på sofa eller i seng. Jeg har sovet 12 timer om natta, og orket minimalt. En tur på butikken måtte planlegges for at jeg skulle orke det. Gjorde jeg mye en dag fordi formen var ok, ble jeg liggende et par dager etterpå.

Etter keisersnitt den 20. november i år har formen bare steget siden og energien har kommet strømmende tilbake. Lille Signe Kathrin kom til verden 3015 gram og 47 cm lang.

Er du i samme situasjon? Hyperemesis Norge er en egen forening for kvinner som opplever alvorlig svangerskapskvalme. Du finner dem på http://www.facebook.com/HyperemesisNorge

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer