Prematurbarn:

- Vi fikk beskjeden «dere kan like godt begynne å tenke på neste svangerskap»

Legene hadde gitt ham opp, men lille Even ville det annerledes.

FØDT FOR TIDLIG: Lille Even ble født i uke 28. – Både vi og legene var klar over at han hadde dårlige odds. FOTO: Privat
FØDT FOR TIDLIG: Lille Even ble født i uke 28. – Både vi og legene var klar over at han hadde dårlige odds. FOTO: Privat Vis mer
Publisert

– Jeg visste ikke at det kunne være en så sterk livsvilje i en ufødt kropp, sier mamma Ellinor Herneshagen (27) – og ser bort på den lille gutten sin.

Hjemme på Granli i Kongsvinger babler Even i vei, der han ligger på kjøkkengulvet. Even er ti måneder og lager herlige babylyder, slik alle på hans alder gjør. Men at Even i det hele tatt lever – og har alle forutsetninger for å kunne snakke når han blir stor nok – har langt ifra vært en selvfølge.

– Vi jenter tror at kvalme og migrene er det verste med å gå gravid. Det var det også jeg erfarte under svangerskapet med den eldste sønnen vår, men opplevelsen min med Even gjør at ingen skal ta livet i magen for gitt før fødselen er over.

– Dette ser dårligere ut enn jeg hadde fryktet

Ellinor sitter i sofaen ved siden av samboer Erik Vang Brakalsvålet (27). De ble kjærester midt i tenårene. Hun var den søteste med de flotteste øynene, han den kjekkeste med det lune smilet. Det ble ekte kjærlighet også videre inn i voksenlivet.

– Vi har vært sammen i 11 år, kommer det klart og tydelig fra sykepleieren mens elektrikeren nikker. Paret sikret seg utdannelse og nybygd enebolig før Embre (3) så dagens lys.

– Vi var aldri i tvil om at vi ville ha barn. Ønsket var å få to, og alt gikk veldig greit med førstemann.

Embre kom 14 dager før termin, og var en frisk og livlig krabat. Ellinor så derfor ingen mørke skyer i horisonten da hun ble gravid med nummer to. Det begynte da også veldig bra. Vesle Even vokste og vokste i mammas mage. Ellinor gikk til regelmessige undersøkelser, og fram til uke 24 så alt veldig fint ut.

– Jeg var på en ekstra ultralydkontroll ved Kongsvinger sykehus, og følte meg trygg på at alt var i orden – men uttrykket til jordmor glemmer jeg aldri.

Hun så at den lille hadde sluttet å ta til seg næring. Vektøkningen hadde stagnert helt. Raskt ble Ellinor fortalt at hun ville få oppfølging ved Ullevål universitetssykehus, ettersom det var kritisk for om babyen som var på gang ville klare seg. Jordmor skrudde av skjermen og hentet legen.

– Dette ser dårligere ut enn jeg hadde fryktet, var den nedslående meldingen fra legen som først undersøkte Ellinor.

– Jeg fikk vite at fosteret veide ca. 340 gram. Mangelfullt utviklede lunger er en av de største farene ved så tidlig fødsel. Jeg fikk derfor to lungemodningssprøyter i håp om at lungene til Even skulle vokse videre.

- Det føltes som om jeg bare skulle vente på at babyen vår skulle dø

Selv om det så mørkt ut for Even, mente legene at de ville se an situasjonen litt til. Ellinor hadde en følelse av at babyen ikke hatt gitt opp.

– Jeg kjente flere spark og tenkte at det kanskje fantes et lite håp. I uke 26 var legene veldig pessimistiske. Flere ganger fikk vi ganske klare meldinger om at «dere kan like godt begynne å tenke på neste svangerskap, for dette ser ikke bra ut».

Paret var så langt nede at de begynte å tenke på begravelse, hvis babyen kom til å dø i magen til Ellinor. Samtidig ville de ikke gi slipp på håpet. Ønsket om å gi babyen en siste mulighet, fikk en stadig større plass blant de mange tankene som gikk gjennom hodene deres.

Flere ganger fikk vi ganske klare meldinger om at «dere kan like godt begynne å tenke på neste svangerskap, for dette ser ikke bra ut». FOTO: Tor Lindseth
Flere ganger fikk vi ganske klare meldinger om at «dere kan like godt begynne å tenke på neste svangerskap, for dette ser ikke bra ut». FOTO: Tor Lindseth Vis mer

– Vi ble forespeilet to muligheter etter undersøkelsen i uke 26. Jeg kunne enten vente på at babyen ville dø av seg selv i magen min, eller de kunne gjennomføre et større inngrep for å ta ut fosteret, som da ikke ville overleve, forteller Ellinor.

Hun og Erik ble stilt overfor noen tøffe valg. Likevel brukte ikke paret lang tid på å bestemme seg.

– Vi ønsket å la det gå sin gang i magen min. Da jeg kom hjem fra Ullevål føltes det nesten som om jeg bare skulle sitte og vente på at babyen vår skulle dø. Jeg kjente fortsatt noen spark, og det ga meg troen på at det fantes et bittelite håp. Likevel var vi mest mentalt forberedt på at dette ikke kom til å gå bra.

Overraskelsen var derfor stor da en ny undersøkelse uken etter, i uke 27, viste at babyen hadde tatt til seg en del næring og var i vekst.

– Legene trodde knapt det de så av bildene. Mot alle odds tok Even til seg mat. Han klamret seg til livet, ja det føltes som om han forsto at han måtte gjøre jobben selv – hvis han skulle bli en del av denne verden ...

Likevel var vektøkningen ingen garanti for at Even ville overleve en fødsel.

Even veide bare 515 gram da han kom til verden. - Han er vårt mirakel. FOTO: Privat
Even veide bare 515 gram da han kom til verden. - Han er vårt mirakel. FOTO: Privat Vis mer

- Even er vårt lille mirakel

Det ble en ny nervepirrende periode for Ellinor og Erik. De hadde jo håpet at Emre skulle få en lillebror, og etter uker i det uvisse var det nå plutselig et håp om at fødselen kunne skje i uke 28 av svangerskapet. Og slik gikk det. Ellinor fødte Even i 8. desember i fjor, som var tre måneder før termin 5. mars i år.

Han veide 615 gram og var 29,5 centimeter lang. I virkeligheten veide Even bare 515 gram, etter at jordmødrene fikk vekk mye av vannet han hadde i kroppen.

– Even er vårt lille mirakel. Det var en lykke da jeg etter syv døgn kunne få legge ham inn til brystet mitt, etter at han hadde ligget i kuvøse siden fødselen. Samtidig visste vi at det ville bli en lang periode på sykehus, og at mange prematurbarn opplever sen eller mangelfull utvikling av kroppen, forteller Ellinor.

Even fikk i starten tilført intravenøs ernæring, siden næringsopptaket ikke fungerte godt.

– Både vi og legene var klar over at han hadde dårlige odds. Allerede ti dager etter fødselen måtte Even gjennom sin første operasjon. Det var for å få tarmen til å fungere som den skulle. Etter det tok han til seg mer næring. Kort tid etter ble det et inngrep i øynene hans, fordi oksygenbehandling kan gå utover synet, forklarer Erik.

I et halvt år lå den lille gutten på sykehus før han kunne komme hjem til familien sin. Fortsatt trenger han pustehjelp for å klare å bygge opp lungekapasiteten sin. Kongsvinger kommune stiller opp med assistenter som overvåker ham gjennom natten, slik at foreldrene kan få litt avlastning.

Ellinor og Erik føler seg heldige som fikk beholde Even.

PUSTEHJELP: – Even må fortsatt ha pustehjelp, fordi lungekapasiteten hans er for lav, forteller Ellinor. FOTO: Tor Lindseth
PUSTEHJELP: – Even må fortsatt ha pustehjelp, fordi lungekapasiteten hans er for lav, forteller Ellinor. FOTO: Tor Lindseth Vis mer

– Det har vært en tøff tid. Det var dager da jeg lengtet å være hjemme og ta ut av oppvaskmaskinen. Jeg kjente på savnet etter A4-livet, sier Ellinor.

– I dag setter jeg pris på de hverdagslige gjøremålene, samtidig som jeg minner meg selv og Erik på at det vi som foreldre har vært igjennom, er ingenting i forhold til hva Even har gjennomlevd. Det var han som sloss for sitt eget liv. Og han vant ...

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer