Høsten er årstiden hvor mange unge voksne flytter hjemmefra for første gang, enten for å studere eller jobbe. Men selv om det nok er mest utfordrende for den unge selv, er det også en stor omstilling for foreldrene.
Kirsti Sandnes Sæbø (54) er gift med Asbjørn og sammen har de sønnene Bjørn Kåre (26) og Sverre (24), som begge har flyttet hjemmefra.
Hun forteller at både hun og ektemannen funderte en del på hvordan det ville gå da eldstemann for syv år siden skulle flytte for å begynne på folkehøyskole.
– Jeg tenkte mye på om jeg hadde husket å lære ham alt han trengte å vite, og like før ga jeg ham et krasjkurs i matlaging og klesvask. Hele livet handler jo om å lære ungene til å bli selvstendige, men idet de plutselig er det, er det allikevel veldig rart. Spesielt den følelsen av at man ikke lenger er den mest sentrale å spørre når de trenger hjelp, sier hun.
– Samtidig er det noe med å ha noen boende hjemme når de er myndige og fremdeles skal forholde seg til mor og fars regler. Det var ikke mange konflikter, men slitsomt å aldri helt vite hvem som var hjemme når og hvor mange andre som var med hjem.
- Barna mine har flyttet hjemmefra, og jeg ELSKER det
Slutter aldri å bekymre seg
En natt like etter at også yngstemann hadde flyttet ut, ble Kirsti liggende og vri seg i sengen uten å få sove. Med ett gikk det opp for henne at hun fortsatt lå og ventet på at en av sønnene skulle låse opp døra og liste seg inn.
– Jeg kommer ikke til å savne de gangene jeg lå våken om natta, det er en ting jeg er glad jeg slipper nå som de bor et helt annet sted, men jeg tror man aldri vil slutte å bekymre seg for ungene sine.
– Jeg husker da faren min som 73-åring skulle gjennom en rutineoperasjon. Da jeg snakket med bestemor, som var 96 år den gangen, skjønte jeg at dette var hennes lille gutt og at han hadde gått gjennom det som for henne var en stor og farlig operasjon. Barna mine var fortsatt små den gangen, men jeg forstod at jeg også kom til å ha det slik hele livet.
En del foreldre kjenner en sterk tomhetsfølelse idet barna flytter ut, et fenomen som ofte kalles «tomt rede syndromet». Kirsti forteller at det nok var ektemannen Asbjørn som følte mest på dette.
Fra å ha hatt hjemmet fullt av ungdommer, ble huset nå veldig stille.
– Det var jo ikke bare de to som ble borte, vi var vante med at de dro huset fullt av kompiser. Plutselig kunne det sitte en gjeng rundt kjøkkenbordet som spiste, drakk kaffe og pratet tøv. Våre venner kommer aldri uplanlagt på den måten og barnas kompiser kom selvsagt ikke etter at barna hadde flyttet. Asbjørn brukte litt lengre tid på å venne seg til det, sier hun.
Ønsker å være unge lenge
Hvordan foreldre skal klare å slippe tak og skape seg et eget liv når tyveåringene flytter hjemmefra, er et av temaene i forfatter Guro Hoftuns nye bok «Vesle voksen. Om å slippe tak og finne retning». Boka er også en samling fortellinger om hvordan det kjennes for de unge å være i sitt voksne liv.
Til tross for at de forteller om til tider store utfordringer, mener Guro at dagens foreldre ikke har noen grunn til å være redde for å slippe taket.
– I de aller fleste tilfellene viser det seg at det går veldig bra. Mange av dem jeg skriver om intervjuet jeg til boka «Storbarnsliv» for syv år siden, og så godt som alle er på et bedre sted. De har famlet, fomlet, falt og lært mye, kommet til viktige erkjennelser og er bedre rustet til å klare seg selv, sier hun.
– Men det som har forundret meg er at mange sier de ikke ønsker å bli voksne, men ønsker å være unge lenge. Jeg lurer på om det handler om den lette, beskyttede tilværelsen de har hatt som barn og ungdommer. For meg og mange jeg har snakket med på min alder, virker dette fremmed. Selv hadde jeg lyst til å stå på egne bein, flytte fra bygda og få friheten.
Har fortsatt tett kontakt
Guro tror ikke det er uvanlig at foreldre til utflyttede barn kjenner på tomhet eller en slags ubalanse i hjemmet. Som mor til tre døtre, hvorav kun den yngste på 16 år fortsatt bor hjemme, har hun selv kjent på slike følelser.
– Da vår eldste flyttet var det som om en fase på en måte var over. Livet som kjernefamilie med tre døtre i huset, og alt det innebærer av sminke, hår og løse sokker, var over. Det tok riktignok ikke lang tid før en ny balanse var opprettet, og hvor det føltes helt riktig at hun hadde flyttet ut.
– Jeg tror at både jeg og mange andre kjenner på dette når vi for eksempel er på ferie sammen. Etter fire dager begynner vi gjerne å trø hverandre litt for nære. De som har flyttet ut har sine egne regler og når de går inn i rollen som både er det barnet de en gang var og den voksne personen de har blitt, kan det bli litt knirking i sammenføyningene.
Døtrene bor fortsatt i samme by og selv om de ikke lenger er en kjernefamilie som bor under samme tak, er de veldig delaktige i hverandres liv.
– Vi holder tettere kontakt enn jeg hadde med mine foreldre. Mye av dette handler om den digitale utviklingen som gjør at jeg kan se hvor de er på Snapmap. Vi ringes også ofte, det var nok en fjernere relasjon på telefonboksens tid, sier hun.
Vanskelig å skulle slippe tak
Guro har et sterkt inntrykk av at dagens foreldre har større vansker med å slippe taket enn tidligere generasjoner. Hun tror det kan ha flere årsaker.
– En grunn er trolig velferdssamfunnet som gjør at flere av oss har muligheten til å følge dem tett opp. For noen generasjoner siden var det mange som ikke hadde alle råd til å ha en 19 år gammel storspist sønn i huset, han måtte i så fall bidra med gårdsarbeid og annet inntektsbringende arbeid.
– I barnas oppvekst er vi jo også med på alt av aktiviteter, hjelper dem med lekser og det sosiale. Det er kjempebra, men jeg tror det gjør løsrivningsprosjektet litt vanskeligere for det voksne «barnet» og foreldrene. Vi er så vant til å være rådgiver, investor, psykolog, trener og lærer, da er det vanskelig å skulle slippe dem og la dem ta egne valg.
– Laurits, en av de unge voksne som jeg intervjuet i boka, mener vi foreldre må bli flinkere til å se den voksne personen barnet er blitt. Når de vokser opp og får snuble seg litt frem, velger de ofte noen helt andre veier enn det du synes virker lurest. Det må du på en måte bare orke.
Bør du hjelpe 20-åringen med lommepenger?
Foreldre må forberede seg
I boka «Vesle voksen» forteller hun også om moren til Laurits som nesten fikk «kulturoverload» etter at begge barna flyttet hjemmefra, fordi hun bekjempet forlatthetsfølelsen med å dra på alt byen tilbød av konserter, teaterstykker, utstillinger og stand-up show.
Guro mener at flere burde gjøre som denne moren; kaste seg ut i det og ta tak i den nyervervede friheten det å ha utflyttede barn gir, både økonomisk og på andre måter.
– På samme måte som at alt du gjør gjennom barne- og ungdomstiden peker frem til at barna skal stå på egne bein, bør også foreldre ruste seg for å være alene. Det er bra om man ikke er avhengig av barna for å ha noe å fylle fritiden med, og at man har vennskap og et parforhold som er bærekraftig.
– Jeg husker selv hvordan det var for noen år siden da hverdagen var på sitt mest hektiske, det er ikke lett å pleie kjærligheten når så mye av dagen handler om hvem som skal hente, lage mat og vaske. Jeg er derfor stolt over at vi nå har kommet ut på den andre siden og fortsatt har hverandre. Løsrivningsfasen er noe også foreldre må forberede seg på.
Opplever mer ro
Etter at barna flyttet, har nye rutiner kommet på plass hjemme hos Kirsti og Asbjørn. I stedet for å bruke tid på å vekke overtrøtte tenåringer, blir søndagsmorgenene nå brukt til en lang frokost med dekket bord og avislesing.
Kirsti sier hun opplever mer ro i livet og at hun har mer rom for å engasjere seg i andre aktiviteter og i jobben.
Selv om det tok litt tid å skulle venne seg til livet uten hjemmeboende barn, kan hun nå ramse opp mange positive sider.
– I en periode var vi fire sjåfører med én bil, noe som kan være en utfordring. Idet barna flytter får du også mye mindre klesvask og kan ha helt andre vaner i hverdagen. Du kan prioritere på en annen måte fordi det er færre å ta hensyn til.
– I starten bommet jeg ofte på hva jeg skulle ha av mat i huset. At to tenåringsgutter spiser mye er en klisje som faktisk er sann, så det er en overgang når du ikke lenger trenger å kjøpe melk, banan, havregryn og brød hver eneste gang du går forbi en butikk. Det motsatte opplever jeg nå når de er hjemme på besøk, plutselig oppdager jeg at jeg er tom for brød, smiler hun.
Kjøpte gård og seilbåt
Mens enkelte foreldre til utflyttede barn velger å downsize eller å forenkle livet sitt på andre måter, har Kirsti og Asbjørn valgt å gjøre det motsatte. Etter at yngstemann flyttet ut for fem år siden, har det nemlig både blitt gård og seilbåt.
– Gården er Asbjørns barndomshjem og har nå på en måte blitt hytta vår. Den har ført til mer arbeid, men den gjør det lettere for oss å holde kontakt med den øvrige familien, forklarer Kirsti.
– Seilbåten kjøpte vi fordi vi så at vi nå hadde tid til å gjøre noe som bare var for oss to. Det er mye tid som blir frigjort når man ikke lenger må bruke helger og kvelder på å transportere barn hit og dit. Vi har også begynt å synge i samme kor.
– For oss har det aldri vært slik at det bare var ungene som holdt oss sammen, men da ungene flyttet var det allikevel viktig å finne ting vi kunne gjøre sammen. Man kan ellers fort ende opp med å gjøre saker som drar hverandre i ulike retninger.
- Jeg er ikke lenger det viktigste i mine barns liv, og det er en sorg
