Vissheten

Vissheten
Publisert
Sist oppdatert

Egentlig begynner historien lenge før nå. Vi har prøvd lenge. Jeg har spist tabletter, han har levert spermieprøve, jeg har ligget i narkose og latt legen studere egglederne mine. Hele vårt intime liv er kartlagt, lagt under en lupé og godkjent. Vi er stemplet som "uforklarlig sekundært infertile". Lange, fine ord. Kort sagt betyr det at vi ikke får det til. Å lage barn.

For to uker siden var en sommer med nesespray og hormoninjeksjoner over. Jeg hadde daglig stukket meg selv i magen, med klamme hender og høy puls hver eneste gang. Tåpelig, naturligvis, da kanylen var svært tynn, og det i virkeligheten bare kjentes som et myggstikk. Bivirkningene var også til å leve med. I hvert fall de fysiske.

For to uker siden lå jeg på en hard benk med to stk jordmødre, en bioingeniør og en gynekologspesialist rundt meg. En venekanyle med smertestillende og beroligende i høyre arm. Min kjære var sendt av gårde med et plastglass for å bidra med sitt. Ærlig talt kjente jeg meg ikke spesielt beroliget. Det var tid for å finne ut hvorvidt jeg hadde vært en god eggprodusent. Åtte egg ble hentet ut, helt gjennomsnittlig, fikk vi høre.

I det egg og spermier blandes i petriskåler i varmeskap, er mannen min allerede hjemme. Jeg rusler rundt i butikker, og returnerer til pasienthotellet.

Dagen etter fikk vi beskjed om at to egg var befruktet. Så merkelig. At det går an? Det må være magi...
Nok en dag senere føres de tilbake til livmoren min. To befruktede egg. To håp. Det er lenge siden jeg har vært så nær en positiv graviditetstest. Jeg burde være overlykkelig.

Jeg er skrekkslagen og nedslått. Skrekkslagen fordi det er to. Nedslått fordi det ikke kommer til å funke. Selvfølgelig blir jeg ikke gravid... Men vi har flere forsøk igjen. Kanskje neste gang...

Dagene går. Det er deilig å slippe nesespray og sprøyter. Jeg bruker fortsatt hormonstøtte, men ingen sprøyter i alle fall. Jeg er glad for det.

Dagene går, og med dagene kommer vissheten. En veldig ro overmanner meg. Selv om jeg ikke kjenner noen fysiske symptomer - kanskje er det for tidlig uansett? - vet jeg det. Jeg er gravid. Det er ett barn. Det kommer til å gå bra.

Testen der det står "gravid" er nesten overflødig. Jeg visste det allerede. Det er vår tur nå. Rolig og smilende går jeg mannen min i møte.

Les flere fødselshistorier


Illustrasjonsfoto: Istockphoto.com. Personen på bilde har ingen tilknytning til personene i historien.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer