Følg Vi.no på Facebook og Instagram, og motta nyhetsbrev ved å registrere deg her.

Jeg skal ikke si sikkert når det skjedde, men det var ikke langt inn i forholdet. Jeg husker jeg var nervøs da jeg stilte spørsmålet til kjæresten jeg skjønte at jeg ville beholde. Hva pleide han å spise på julaften? Han var fra en annen kant av landet enn meg, og jeg var forberedt på det verste. Jeg visste at svaret han ga ville påvirke min fremtids jul. Det var bære eller briste.

Jeg skjønte at det var oss da han svarte det eneste rette: «Pinnekjøtt».

Jeg trodde det var nok. Nå har jeg forstått at det finnes lokale variasjoner selv innenfor team pinnekjøtt. Hør bare her: Min farmor, som var fra en annen del av Vestlandet enn der jeg vokste opp, kalte konsekvent pinnekjøtt for ribbe. Ribben folk flest kaller «ribbe», var svineribbe i hennes bok. Dette forvirret meg som barn, men jeg kom over det. Dagsavisens musikkjournalist Geir Rakvaag forteller om tilsvarende forvirring da han ankom Østlandet som ung voksen og oppdaget at «ribbe med den største selvfølgelighet bare er noe svineri,» som han skriver. Takket være min farmors språkforvirring kan jeg følge ham på den. Men mot slutten av teksten bærer det helt galt avsted idet han avslører at hans ribbe (altså pinnekjøtt) skal serveres med ertestuing. Og det er her det slår meg at selv de største juleselvfølgeligheter har sine lokale særheter som går langt forbi hva vi kaller maten.