Spise vegansk:

Veganer på prøve: - Jeg klarte bare tre dager

Vi ba en anti-fanatiker, en som ikke gidder lage mat, en helseredaktør og en klimabevisst familiemor leve vegansk i en uke. Les hvordan det gikk!

Disse fire damene har sjekket hvordan de likte veganlivet – i sju dager. FOTO: Franne Voigt
Disse fire damene har sjekket hvordan de likte veganlivet – i sju dager. FOTO: Franne Voigt Vis mer
Publisert

Vegetarisk og vegansk

En vegetarianer er en person som følger en diett som hovedsakelig består av matvarer fra planteriket, som kornprodukter, grønnsaker, bønner, frukt og bær, poteter, nøtter og frø. Det finnes ulike former for vegetarisk kosthold, og veganisme er en av dem.

En vegan spiser utelukkende planteføde, og mange veganer søker dessuten å unngå animalske produkter på andre områder, for eksempel når det gjelder klær og sko. Og i tillegg til at man ikke spiser produkter som kommer fra døde dyr, spiser en vegan heller ikke produkter som kommer fra levende dyr, slik som for eksempel egg, honning, melk og ost.

- Jeg klarte bare tre dager

Hun som ikke liker å lage mat

Det var en gang en som sa til meg at grunnen til at vi mennesker kan kose oss med melk, fløte, ost og smør, er at man tar kalven fra kua. Vi tar det som kalven egentlig skulle hatt.

Hva som skjer med kalven, hadde jeg ikke lyst til å tenke på. Og det samme gjaldt egentlig for kua. Men jeg kunne likevel ikke la være å se den for meg: stående der med store, brune kuøyne uten ungen sin og bli melket av en maskin. Etterpå var det litt vanskelig å spise ost på brødskiva.

Men så skjedde det noe magisk/tragisk, alt etter hvordan man ser på det: Jeg begynte å glemme hvor osten kom fra, og etter et par uker var jeg godt i gang med godsakene.

Men av og til kommer den tilbake, den dårlige samvittigheten … Så kunne jeg la være? Altså å spise melkeprodukter, kjøtt og alt det andre som for meg er forbundet med en viss dyremishandling. Og ja, jeg vet jo at noen vil hevde at det ikke er dyremishandling, men jeg tror dyrene ville velge en annen skjebne enn å stå til tjeneste for oss og våre tenner, om de kunne.

Tilbake på sporet: Kunne jeg bli vegan? Det helt korte svaret er nei. For nå har jeg prøvd. Jeg skulle gjennomføre i sju dager. Jeg klarte bare tre. Det jeg lærte, var at man må like å lage mat for å være en sunn vegan, og jeg gidder ikke stå og lage en smoothie med frossen banan og spinat om morgenen. Bare tanken på å rengjøre blenderen …

Så for å slippe litt unna var det første jeg kjøpte, en vegansk ost, slik at jeg kunne få mitt vanlige rundstykke med ost på til frokost. Men listen over ingredienser var for rar. Blant annet var det cheddar-aroma i den. Hva er det? Dagen etter måtte jeg også bare konstatere at det som lå på tallerkenen min, var trist: revne gulrøtter, erter og agurkskiver, et stykke rugbrød – uten noen form for smør.

På dag 3 var jeg ute med noen venninner, og vi ble hengende på en kafé til det var tid for middag. Og hva kunne jeg spise? Alt inneholdt noe animalsk, så jeg endte opp med to boller med nutella – ja, den var hjemmelaget og uten melkeprodukter. Og ja, det var deilig, men det går jo ikke å spise sånn i lengden. Så dagen etter droppet jeg min veganske livsstil.

Og hva gjør jeg nå? Lukker øynene og lever videre med min dårlige moral og smak i munnen? Det har jeg faktisk ikke lyst til. Så status nå er at det blir redusert på alt som inneholder dyr. Det betyr at jeg har akseptert rundstykket med den falske cheddarosten. Jeg er sikker på at det er en ku der ute som setter pris på det. Og ellers har jeg også funnet en vegansk bønnepostei som greit kan erstatte leverpostei, så det er vinn-vinn for både meg og grisen. Nå kan jeg altså slå meg selv i hodet med at jeg ikke gjør nok, eller jeg kan slå meg selv i hodet med at jeg er blitt så frelst at jeg spiser kjemi-ost. Og tro meg, jeg skal nok gjøre begge deler.

Jo Brand er personlig trener og journalist. Hun prøvde, men måtte kaste inn håndkleet etter tre dager som vegan. Men etterpå har hun kuttet ned på maten som kommer fra dyr. FOTO: Franne Voigt
Jo Brand er personlig trener og journalist. Hun prøvde, men måtte kaste inn håndkleet etter tre dager som vegan. Men etterpå har hun kuttet ned på maten som kommer fra dyr. FOTO: Franne Voigt Vis mer

- Omstillingen er vanskeligere enn jeg trodde

Den klimabevisste familiemoren

Gud nei, sier jeg og kikker ned på tallerkenen, der en stor klatt forbrytersk cottage cheese fyller uforholdsmessig mye ved siden av litt gulrotsalat, agurk og noen hvetekjerner som jeg har tatt fra lunsjbuffeen i kantina.

Jeg er i gang med min vegankur på sju dager, og det vil si null melkeprodukter og ikke noe kjøtt. Cottage cheesen på lunsjtallerkenen min vitner om at dette er mat som jeg savner i hverdagen: Jeg drømmer om lettmelk i te, ost på pizza og noe så enkelt som smør.

Men samtidig vil jeg jo veldige gjerne være vegan, ikke fordi jeg synes maten er så spesielt spennende, men fordi jeg ikke liker den måten vi behandler husdyr på i produksjonen. Og så vet jeg også at det er bra for klimaet hvis flere av oss lever vegansk.

Konflikten mellom hva jeg vil og hva jeg egentlig har lyst til å spise, og ikke minst hva som er raskt tilgjengelig og enkelt, skal vise seg å plage meg hele uken.

Det begynner likevel bra: På mitt lokale bakeri spør jeg med høy og klar stemme: «Er det melk eller egg i rundstykkene?» På en måte er jeg litt stolt over min nye identitet, også når jeg kjøper inn store mengder i veganavdelingen på supermarkedet, både vegan-cheddarost og fake skinke, kasjunøtter, tørket frukt, kjeks, havremelk, falafeler og mye mer – fordi jeg føler at jeg er en som gjør noe.

Men det må være enkelt: Dag 1 spiser jeg pesto med pasta uten egg til frokost og lunsj. Senere lager jeg pasta med tomatsaus til mann og barn med kylling ved siden av, og så spiser jeg selv tomatsaus og pasta uten egg til middag. Når jeg smaker på maten, føler jeg meg som student igjen – kanskje spesielt fordi jeg hadde spist en variant av samme rett tidligere samme dag.

Jeg hungrer etter noe søtt etter alt dette, og finner litt whisky og rosiner, i mangel av noe bedre.

Tirsdag går det greit nok. Om morgenen bruker jeg noe vegansk smøring som mest av alt smaker av plantemargarin, på kanelbrød, spiser masse salat til lunsj og udon med tang, sjampinjonger, miso og søtpoteter til middag.

Men etter som dagene går, med to små barn og tidsklemme, blir det vanskeligere å navigere på en variert vegansk måte. Flere dager ender jeg med rundstykker med vegansmøring eller pasta med tomatsaus og ketsjup til middag, mens jeg ser på at resten av familien gafler i seg kjøttkaker.

Omstillingen er vanskeligere enn jeg trodde. De dagene jeg har planlagt nøye hva jeg skal spise (særlig i begynnelsen), er det enkelt nok, men når kjøleskapet byr mest på egg, leverpostei og et par gulrøtter, velger jeg de usunne utveiene, som riskjeks med mørk sjokolade.

Sulten er det korte svaret. På den andre siden føler jeg meg lettere i kroppen. Jeg har faktisk begynt å synes at havremelk i teen smaker ok. Hvis jeg fortsatte over lengre tid, tror jeg kanskje jeg ville merke en forskjell til det bedre, men jeg synes det krever en for stor omlegging i hverdagen.

Når jeg spiser avokado til frokost på lørdagen, og min veganuke nesten er over, sier jeg til datteren min på sju at jeg kanskje kan vurdere å bli vegetarianer. Ikke vegan, men vegetarianer. Jeg vet ikke hvorfor, men hun begynner å gråte.

– Da kan vi jo ikke lage mat sammen, sier hun.

– Vi kan da lage pannekaker sammen, sier jeg. Jeg tror nok jeg vil bli vegetarianer likevel. På et passende tidspunkt.

Thora Bruun Makita er mor til to små barn og ser på seg selv som klimabevisst. Hun ble sulten da hun var vegan i sju dager. Men: – Jeg føler meg lettere i kroppen, konstaterer hun. FOTO: Franne Voigt
Thora Bruun Makita er mor til to små barn og ser på seg selv som klimabevisst. Hun ble sulten da hun var vegan i sju dager. Men: – Jeg føler meg lettere i kroppen, konstaterer hun. FOTO: Franne Voigt Vis mer

- Jeg lærte å drikke kaffe med havremelk

Helseredaktøren

Jeg har spist vegansk i en uke, og det har jeg egentlig ikke så mye imot. Det er jo bare mat. Jeg har tatt så mange merkelige kurer i mitt liv at sju dager ikke kan slå meg ut.

Jeg kjøpte basisvarer til uken i Sverige sammen med min altetende kjæreste. Tilbudet av glutenfritt og vegansk var overraskende godt, det var hylle på hylle med spennende varer. Da jeg senere sto i kassa, så det nesten ut som om jeg skulle ha barnebursdag for en multiallergiker: Det var mest overflødige kalorier jeg hadde kjøpt, for eksempel vegansk sjokolade, lakris, nøttepålegg og delikatesser.

Da uken begynte, glemte jeg flere ganger at jeg var vegan. Jeg har tatt ting ut av munnen som allerede var komme dit inn, blant annet et stykke ost og rekechips. Og så var det ting jeg rakk å svelge. Rekechipsen hoppet inn i munnen på meg da jeg var på en lokal sushirestaurant, der jeg for øvrig spiste to ganger i løpet av uken. Stedet har gjort seg bryet med å sette små v-er ved alle retter som veganer kan spise. Det er framsynt business.

Ellers spiste jeg mest brød, frukt og salater. Til gjengjeld lærte jeg fort å drikke kaffe med havremelk, og ut i uken kunne jeg bestille «en latte med havre» uten å føle meg flau.

Fredag kveld var ukens veganklimaks. Da lagde jeg marokkansk tagine og couscous helt fra bunnen i ekte leirgryte med all slags grønnsaker, kanel, sitroner, krydderurter og kryddere. Mens jeg hakket og braste, så jeg en hel dokumentarserie på iPad.

Jeg overlevde å spise vegansk hele uken, noe jeg i forveien visste at ikke ville bli noe problem. Men så … min erklæring om at jeg var «vegan for en uke» fikk omgivelsene mine på tuppa. Ikke én har slått begeistret (eller bare oppmuntrende) ut med armene og sagt «Oi, så flott at du prøver noe nytt, jeg er selv lei av karbonader og pasta bolognese til enhver tid».

Venner og familie syntes det var irriterende, og jeg ble så lei av å skulle forsvare alle veganer mot alt fra påstander om dobbeltmoral til B12-vitaminmangel. Det hjalp ikke at jeg sa at jeg kunne spise salat og brød til diverse middagsinvitasjoner, for det er åpenbart ikke «det samme» når vi ikke spiser det samme.

Mitt spørsmål etter denne uken er: Når kan vi lære å kose oss sammen selv om vi spiser forskjellig og er forskjellige? Jeg sitter jo ikke og rynker på nesa fordi folk spiser kjøtt eller foretrekker andre matvarer. Hvis jeg var jøde og spiste koscher, tror jeg faktisk ikke at folk ville blande seg så mye i det.

Til jul fikk vi i min familie både gris, and og hasselnøttpaté – og vi hadde det veldig fint selv om vi spiste på hver vår måte. Min gamle mor var den eneste som spiste alt sammen, og hun syntes det var deilig.

Jeg er ikke vegan ennå, men når og hvis det skjer, er forklaringen (og du kan gjerne le): Jeg har rett og slett ikke lyst til å spise dyr. De er vennene mine. Og du trenger ikke å være bekymret verken for vitaminer eller annet når det gjelder min helse. Jeg tar det fulle ansvaret selv.

Christina Bølling er helseredaktør i et magasin og forteller at hun et stykke ut i veganuken sin klarte å bestille «en latte med havre» uten å føle seg flau. FOTO: Franne Voigt
Christina Bølling er helseredaktør i et magasin og forteller at hun et stykke ut i veganuken sin klarte å bestille «en latte med havre» uten å føle seg flau. FOTO: Franne Voigt Vis mer

- Det gjør meg rett og slett sur

Anti-fanatikeren

Mannen min har bestemt seg for å gå all in og bli vegan, og jeg er full av beundring, for det er ikke bare bare å leve uten melk og egg. Men han har det bedre både i magen og i kroppen med dette kostholdet.

Han starter med faste fra fredag ettermiddag, etterfulgt av en tarmskylling lørdag morgen. Jeg skåler solidarisk i hvitvin og chips i den tro at det vel også er vegansk. Men nei, vin er ikke nødvendigvis vegansk, oppdager jeg, da jeg støtter min manns prosjekt ved å være vegan på prøve i en uke.

Lørdag morgen har jeg glemt alt om mitt veganske prosjekt og spiser brød med ost og heller melk i kaffen – oops! Vanens makt er sterk. Men fra lunsj er jeg tilbake på sporet og spiser rugbrød med vegansk pålegg og avokado. Til middag spiser jeg en gryterett med poteter, gulrøtter, tomat, kikerter, squash og kokosmelk, som serveres med ris og mangochutney. Det er en standardrett hjemme hos oss, som vi ofte lager sammen.

Søndag morgen spiser jeg havregrøt kokt på vann – med en stor klatt nøttesmør, rikelig med kanel samt et dryss av valnøtter og eplebiter – nam!

Jeg ser ekstra nøye etter veganske produkter når jeg er ute og handler, og ut over det pålegget jeg tidligere har kjøpt, kjøper jeg noen veganske småkaker og sjokolade.

Da jeg kommer hjem og får på brillene, ser jeg at det er palmeolje i kakene. Datteren min har fortalt at palmeolje er en dårlig ingrediens, blant annet fordi produksjonen av den ødelegger regnskogen. Ellers spiser vi ofte avokado som pålegg nå, når leverpostei og spekepølse ikke lenger havner i handlekurven – men var det ikke noe med at heller ikke avokado er særlig miljøvennlig?

Uansett kan jeg konstatere at det ikke nødvendigvis er lett å navigere i landskapet med kropp- og helse-, miljø- og dyrehensyn.

På kontoret har vi en kantine med en overflod av muligheter hver dag – i hvert fall hvis man ikke er vegan. For plutselig skal jeg jo ikke bare gå forbi fatene med kjøtt, fjærkre og fisk, men også forbi alt som inneholder melk. Som gresskarmosen som står der og frister en dag.

De fleste dagene spiser jeg salat og et stykke bart rugbrød. Heldigvis er det ofte salater med hvetekjerner, bønner og sånt, så jeg blir tross alt mett. Men jeg savner egg og en fiskekake …

Dorthe Kandi er kjøttspiser i en delvis vegansk familie. Hun kommer aldri til å bli fulltidsvegan: – Jeg liker ikke regler om hva jeg får lov til å spise. Regler står i veien for at jeg velger fritt og med glede, sier hun. FOTO: Franne Voigt
Dorthe Kandi er kjøttspiser i en delvis vegansk familie. Hun kommer aldri til å bli fulltidsvegan: – Jeg liker ikke regler om hva jeg får lov til å spise. Regler står i veien for at jeg velger fritt og med glede, sier hun. FOTO: Franne Voigt Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer