Da jeg skulle velge tema til denne ukens fredagsspalte, var valget åpenbart. Ikke stortingsvalget altså, for det er alt annet enn åpenbart. Og det er nettopp det denne spalten skal handle om.

Jeg så en gang en fem-på-gata der komiker Yousef Hadaoui (programleder i Svart humor på NRK) spør folk hvilket parti de stemmer på. Etterpå spør han hvor gamle de var da de debuterte seksuelt, og når de hadde sex sist. De samme menneskene som på første spørsmål svarer at det er privat og at de ikke ønsker å fortelle hvilket parti de stemmer på, svarer villig vekk på sex-spørsmålene.

Jeg synes det er helt vilt at det er sånn. Hva er så privat ved våre politiske holdninger? Det handler jo om hva vi tror er best for samfunnet vi alle er en del av. Er det ikke bare bra å snakke høyt om hvilket parti vi tror har de beste forslagene for landet vårt? Lærer vi ikke av å høre andres tanker og argumenter?

Jeg tror en av grunnene til at mange kvier seg, er at de er redde for å måtte forsvare sine politiske sympatier, og forklare hvorfor de vekter og velger som de gjør. Men det må vi jo alle ovenfor oss selv, må vi ikke? Vi må kunne stå foran speilet, se oss selv i øynene og oppriktig mene at partiet vi stemmer på er det som tar de klokeste avgjørelsene. Med mindre vi lar være å stemme, noe som absolutt er lov, så er vi beint nødt til å ta et valg – med en god grunn. Jeg er altså av de som ikke synes det er så farlig å fortelle til andre hva jeg stemmer. Og jeg har som regel vært relativt sikker på hva jeg skal stemme. Likevel har jeg ikke flagget det noe særlig. Jeg har ikke holdt det hemmelig, jeg har bare ikke vært så opptatt av partipolitikk. Jeg har diskutert politiske saker med brask og bram, men aldri løftet ett parti eller tatt høylytt avstand fra et annet.