VALG 2017: Mina Ghabel Lunde er i fullstendig villrede når det kommer til hvem hun skal gi sin stemme til under årets stortingsvalg. FOTO: Per Everland
VALG 2017: Mina Ghabel Lunde er i fullstendig villrede når det kommer til hvem hun skal gi sin stemme til under årets stortingsvalg. FOTO: Per Everland Vis mer

Valg 2017:

- Jeg er fullstendig i villrede om hva jeg skal stemme, men føler mer enn noen gang at det er viktig å velge riktig

Mina Ghabel Lunde har utviklet en lidenskap når det gjelder partier og politikere.

Da jeg skulle velge tema til denne ukens fredagsspalte, var valget åpenbart. Ikke stortingsvalget altså, for det er alt annet enn åpenbart. Og det er nettopp det denne spalten skal handle om.

Jeg så en gang en fem-på-gata der komiker Yousef Hadaoui (programleder i Svart humor på NRK) spør folk hvilket parti de stemmer på. Etterpå spør han hvor gamle de var da de debuterte seksuelt, og når de hadde sex sist. De samme menneskene som på første spørsmål svarer at det er privat og at de ikke ønsker å fortelle hvilket parti de stemmer på, svarer villig vekk på sex-spørsmålene.

Jeg synes det er helt vilt at det er sånn. Hva er så privat ved våre politiske holdninger? Det handler jo om hva vi tror er best for samfunnet vi alle er en del av. Er det ikke bare bra å snakke høyt om hvilket parti vi tror har de beste forslagene for landet vårt? Lærer vi ikke av å høre andres tanker og argumenter?

Jeg tror en av grunnene til at mange kvier seg, er at de er redde for å måtte forsvare sine politiske sympatier, og forklare hvorfor de vekter og velger som de gjør. Men det må vi jo alle ovenfor oss selv, må vi ikke? Vi må kunne stå foran speilet, se oss selv i øynene og oppriktig mene at partiet vi stemmer på er det som tar de klokeste avgjørelsene. Med mindre vi lar være å stemme, noe som absolutt er lov, så er vi beint nødt til å ta et valg – med en god grunn. Jeg er altså av de som ikke synes det er så farlig å fortelle til andre hva jeg stemmer. Og jeg har som regel vært relativt sikker på hva jeg skal stemme. Likevel har jeg ikke flagget det noe særlig. Jeg har ikke holdt det hemmelig, jeg har bare ikke vært så opptatt av partipolitikk. Jeg har diskutert politiske saker med brask og bram, men aldri løftet ett parti eller tatt høylytt avstand fra et annet.

Grunnen er enkel: Jeg har ikke kjent noen lidenskap knyttet til politikere. Jeg har ikke elsket eller hatet noe politisk parti nok til å ville overtale andre til å elske eller hate det. Jeg har vært av den oppfatning at norske politikere er såpass like at det spiller liten rolle hvem som sitter i regjeringskontorene.

«I blant har jeg faktisk ment at de ikke har vært strenge nok. En gang var jeg derfor nær ved å stemme Frp» Mina Ghabel Lunde

Første gang jeg hadde stemmerett, i 2001, stemte jeg på Rødt – eller Rød Valgallianse (RV) som det het den gangen. Hvis noen spurte hvorfor, sa jeg at «så lenge det finnes et så ekstremt parti som Frp på høyresiden, trengs det en motvekt på venstresiden». Ved neste valg, i 2005, var det Høyre som fikk min stemme. Jeg stemte også Høyre i 2009, og ved siste stortingsvalg i 2013. Grunnen har vært den samme hver gang: Jeg har vært opptatt av integrering, og ment at beste er å stille krav. Jeg har ment at religion må få mindre plass i samfunnet og at barn av innvandrere ikke skal lide på grunn av foreldrenes religion og kultur. Høyre har signalisert det samme, men i blant har jeg faktisk ment at de ikke har vært strenge nok. En gang var jeg derfor nær ved å stemme FrP.

I år er det annerledes: Jeg er fullstendig i villrede om hva jeg skal stemme, men har utviklet en lidenskap når det gjelder partier og politikere. Jeg føler mer enn noen gang at det er viktig å velge riktig. Og selv om jeg ikke aner hvem som vil lede oss i riktig retning, har jeg plutselig en klar formening om hvem som ikke vil det.

De siste årenes eskalering av terror og turbulens har gjort noe med meg. Med oss alle, tror jeg. Grusomme krig har drevet millioner av mennesker ut på livsfarlig flukt og klimakrisen har nådd et punkt der den ikke lenger er mulig å ignorere. Blodbadet i Syria, den døde gutten på stranden, global oppvarming som har nådd en hel grad Celsius og verdenshavene der det snart er mer plast enn fisk, er ikke lenger bare noen andres problem.

Det er nettopp trøblete tider som tvinger oss til å kjenne etter hva som betyr mest for oss. Hva er aller viktigst for meg? Hvem bør jeg ta mest hensyn til? Hvordan tror jeg vi bør løse problemene? Det er ingen fasitsvar på disse spørsmålene, men det er en runde jeg tror det er viktig at vi går med oss selv nå.

Min runde er foreløpig en eneste rotete labyrint.

Den ser omtrent sånn ut: Det er livsviktig at vi tar grep for miljøet, vi kan virkelig ikke fortsette å koke kloden. Jeg liker at MDG er kompromissløse når det kommer til nettopp dette. Men mange mener deres tiltak er urealistiske, og verken Støre eller Solberg vil ha dem med i regjering. Bør jeg da stemme på et annet grønt parti med lavere ambisjoner, men større mulighet til å gjennomføre politikken? Eller vil et stort nok MDG tvinge andre til å ta et kraftig tak i miljøet?

«Jeg kan ikke stemme på en regjering som mener «et nytt korstog kan bli nødvendig» og som kaller de som vil hjelpe flyktninger for «godhetstyranner» Mina Ghabel Lunde

Så er det viktig for meg at mennesker hjelper hverandre. Den som har fått landet og huset sitt ødelagt av krig, trenger at den som sitter trygt strekker ut en hånd. Instinktivt vil jeg åpne døra både til vårt fredelige land og til eget hus, slippe inn alle. Men så er det noen veldig gode grunner til ikke å gjøre det: Det er ofte de mest ressurssterke, og en overvekt av menn, som kommer seg så langt som til Norge. Bør vi ikke heller fordele hjelpen jevnt, så den også kommer de flere kvinner, barn, eldre og ressurssvake til gode? Jeg tror, som Høyre og FrP også liker å si, at det aller beste er å «hjelpe i nærområdene». Men jeg stoler ikke på intensjonene til en regjering med statsråder som kaller asylsøkere for lykkejegere, hevder de forventer å bli båret på «gullstol» inn til Norge og minner om at flyktningene «må yte, ikke bare nyte». Jeg kan ikke stemme på en regjering som mener «et nytt korstog kan bli nødvendig» og som kaller de som vil hjelpe flyktninger for «godhetstyranner».

LES OGSÅ: Hvorfor stemmer vi som vi gjør ved stortingsvalget?

Skal jeg stemme Venstre som jeg er egentlig har mest til felles med, men som vil støtte gullstol- og godhetstyrann-partiet i regjering? Eller skal jeg stemme SV som vil ha dem vekk og er opptatt av miljø, men har en integreringspolitikk og ideer om den norske skolen som jeg mener er helt bak mål? Senterpartiet og jeg er ikke opptatt av de samme tingene, og religionen kommer mellom Kristelig Folkeparti og ateistiske meg. Rødt og jeg snakker absolutt ikke samme språk når det kommer til krav til minoriteter og hijab på barn. Arbeiderpartiet gir litt i overkant blanke i jordkloden vår.

Skal jeg tenke på meg selv, eller på de som ikke har det like bra som meg? Skal jeg velge etter hjertet eller hodet? Jeg må sortere, eliminere og rangere. Så må jeg ta et valg jeg med hevet hode kan stå for. Jeg har helgen på meg til å gjøre det. Og det har du òg. Godt valg!

LES OGSÅ: Hvordan skal jeg, Malin (24), vite hva som er best for landet vårt?