Januar. Så var den her igjen. Krampemåneden der gymmen lukter verre enn hockeygarderoben til Vålerenga, og ventetida på diverse apparater ligner køen på passkontoret en mandagsmorgen.

Etter to uker med kroppen i dvale og etegilde som ikke ligner (jule)grisen, skal vi nå ta en 360 og kjøre 100 dager uten sukker, juicedetox og MINST tre treningsøkter i uka. Nytt år, nye treningsmuligheter. Yes, på tide å bli en bedre utgave av deg selv! No pain, no gain! Ambisjonsnivået? Ja, det er vel rimelig høyt? Men dette SKAL du klare.

«Pain is weakness leaving the body», sies det! Vi skal trene til krampa (les senebetennelsen) tar oss! Klarer ikke løpe lenger, sier du? Stive muskler? Får slappe av i et par dager da…eller uker…vente til februar kanskje?

Jeg snakker av erfaring. Jeg har selv vært der. For et par år siden bar det avgårde til legevakten etter en litt for ivrig måned med trening. Akutt lyskestrekk. En måned ufrivillig på sofaen ble resultatet. Og når man syntes synd på seg selv? Da er veien fra «en måned uten sukker» til «Dette fortjener jeg i alle fall nå!» rimelig kort. Hva jeg glemte? Å lytte til kroppen min.