OL 2018: «And the decision is …». Og så kom ordene som forandret alt: «ILLYAMMER». Og fra det sekundet gikk vi inn i kollektiv OL-rus!, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Privat
OL 2018: «And the decision is …». Og så kom ordene som forandret alt: «ILLYAMMER». Og fra det sekundet gikk vi inn i kollektiv OL-rus!, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: PrivatVis mer

Vi må aldri glemme 1994:

25 år siden verden kom til Lillehammer

Året jeg ga vadmel et ansikt!

Jeg har vokst opp på Brøttum, som bare er en svipptur unna Lillehammer, og var på plass, som hele resten av distriktet, da de Olympiske vinterleker 1994 skulle tildeles en heldig destinasjon. Datoen var 15. september og året var 1988. Det sto blant annet mellom Lillehammer og svenske Østersund, men ideen om et Lillehammer-OL fortonet seg for mange som så ellevill at de ikke levnet Mjøsbyen en sjanse.

Men ryktene hadde begynt å svirre. Svenskekongen hadde visstnok forsovet seg til et viktig møte med OL-pampene, det hadde IKKE Gro Harlem Brundtland gjort, og hun hadde etter sigende gjort en fantastisk jobb for Norge og Lillehammer. Så der sto vi da, som sild i tønne foran en storskjerm på Sigrid Undsets plass midt i Lillehammer, og ventet på Juan Antonio Samaranch.

Da han entret podiet kunne du høre den berømmelige knappenåla enda så mange folk som var samlet. Det virket som om han brukte en hel evighet på å komme til poenger, og aldri hadde jeg hørt en mann snakke langsommere enn Juan Antonio gjorde akkurat da.

«And the decision is …». Og så sa han det som forandret alt: «ILLYAMMER».

VINTER-OL: Ingeborg Heldal elsker vinter-OL. Her fra OL 1994 på Lillehammer. FOTO: Privat
VINTER-OL: Ingeborg Heldal elsker vinter-OL. Her fra OL 1994 på Lillehammer. FOTO: Privat Vis mer

Og fra det sekundet gikk vi inn i kollektiv OL-rus! Riktignok var det seks år fram i tid, men det var tross alt mye som skulle gjøres. Stadioner skulle bygges, maskoter skulle velges, drakter skulle designes og pins skulle produseres.

Og da vettene krøp opp av bakken på Stampesletta og Haakon Magnus tente den olympiske ilden 12. februar 1994, ja, da kom VERDEN til Lillehammer, og dermed også til Brøttum.

LES OGSÅ: Heia Noora og Nora!

Det gikk plutselig nattbuss til Brøttum. Vendela Kirsebom rapporterte fra gågata for CNN. Det ble satt både snø- og solrekord. Sissel Kyrkjebø sang «Se ilden lyse» (som fremdeles sannsynligvis er tidenes beste OL-sang) med klokkeklar røst.

Vi sto opp grytidlig i 28 minusgrader for å finne en plass på stadion, i hoppbakken eller i ishallen. Vi frøs så vi hakket tenner, tok OL-floka og lo med røde, frosne kinn. Heiet på Johan Olav Koss, Marit Wold, Vegard Ulvang, Espen Bredesen, Stine Lise Hattestad, Bjørn Dæhlie, og Thomas Alsgaard. Vi gråt sammen med Kona til Dan Jansen, fulgte måpende med på dramaet rundt Nancy Kerrigan og Tonya Harding, ble hockeyfans på grunn av Tre Kronor, myste mot vintersola med duggete solbriller og festet på Brenneriet, som om det ikke var noen morgendag.

Kate Guldbrandsen - og vi - sang «Welcome to Lillehammer, welcome to the world», vi kledde oss frivillig i vadmelsnikkers og pannebånd og pins var den nye valutaen. Plutselig var det ingen grenser for hvilke drømmer som kunne gå i oppfyllelse.

Jeg skal innrømme at jeg føler meg litt gamm ... eh, voksen, når jeg tenker på at det faktisk er nøyaktig 25 år siden åpningsseremonien i dag! Men minnene er fortsatt veldig sterke, og inni meg lever hun i beste velgående, 20-åringen i vadmel fra topp til tå, som i løpet av to elleville uker på Lillehammer, innså at ingenting er umulig!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: