La oss starte med dette: Jeg har ingenting å klage over. Jeg er privilegert. Og det mener jeg helt oppriktig. Jeg har ikke mistet jobben, eller blitt midlertidig permittert, noe jeg hver eneste morgen har som et slags morgenrituale å føle takknemlighet for (for det jeg lært meg er viktig og sunt), mens jeg drikker egentraktet kaffe på 33. dje uka. For jeg har som folk flest vært hjemme i feriene også.
I KK har ikke redaksjonen vært samlet i redaksjonslokalene siden vi forlot bygget som en gjeng tjuvradder torsdag 12. mars, med laptoper og ekstraskjermer under armen på vei hjem til kjøkkenbord og midlertidige arbeidsrom. Og her ble vi. Med unntak av noen få kjærkomne treff IRL på trygge serveringssteder med god avstand og raus antibac-sjenk ved bordene, har vi holdt oss for oss selv.
Det er digitalt vi holder kontakten. Det plinges i jobbchatter og på slack, vi møtes på Teams med litt bleke, uklare fjes slik som mange gjør i disse dager, og produksjonen holdes oppe. Det var jobb-delen av det. Akkurat nå er jeg mest opptatt av hva det har gjort med privatlivet mitt, og personligheten min at jeg har sittet i egen leilighet i over syv måneder.
- Jeg kjøper klær til et liv jeg ikke lever
Her syv nye innsikter om meg selv, omgivelsene mine og livet sjøl:
1. Jeg har ikke blitt mer opptatt av friluftsliv, yoga og indre ro, slik jeg ser andre hjemmekontorister visstnok har.
For noen måneder siden kunne jeg lese om familier som fikk mer tid til hverandre. Som tilbragte mer tid ute, gjorde rimelige ting som ikke belastet verken miljøet eller lommeboka og som fortalt at den nye jobbtilværelsen ga mersmak. Selv har jeg ingen evne, lyst eller kapasitet til å søke skogens ro etter alle disse månedene for meg selv. Yoga forblir uutforsket. Og jeg har kjøpt ting på internett jeg strengt tatt ikke har trengt. Alt jeg ønsker meg er trange, overfylte lokaler med bråk, ståk og musikk, gjerne i klær noen kan si at jeg ser fin ut i.
2. Jeg savner mat på fat
En salatbar, en varmrett. Kanskje en dessertbrødskive med peanøttsmør. Var det en drøm? Savnet etter kantina er stort. Hverdagsmaten servert på fat, inntatt sammen kollegaer som skravler så mye at man må bestemme seg for hvilken samtale man skal henge med på. Alenelunsjen ødelegger matlysten, noe som i for seg veier opp noe for det totale fraværet av hverdagsmosjon. Aldri så galt osv.
2. Leiligheten jeg bor i har krympet omtrent to prosent i uka
Ikke alle vet dette, men det viser seg altså at boliger der beboerne er pålagt hjemmekontor, nærmest krymper som en ullgenser vasket i for varmt vann. Veggene rykker stadig nærmere, og flere enn meg har måttet flytte PC-en inn i stua, fordi plassen vi til nå har jobbet, i det rommet med klesvask til tørk, bøker, leker og gjesteseng, ikke lenger har plass til oss. Pussig, men en dag var det rett og slett ikke mulig å sitte der lenger.
3. Ting som kan bli ødelagt vil bli ødelagt
Piiiiip! lød det fra kjøkkenet midt på natta. Fryseren var død. Poff! sa det i lampa over kjøkkenbordet og strømmen gikk i hele kåken. Bang! sa det. Det var et innrammet bilde som gikk i gulvet. Håndverkere med munnbind kommer på besøk og fikser. Ingen reell følelse av oppgradering etterpå. Bare status quo.
4. Husarbeid er en større del av livet enn jeg til nå har innsett
Arbeidsdagen starter i rotet som ikke ble tatt i går. Der jeg tidligere låste døra og forlot hjemlige oppgaver, henger de over skulderen min hele arbeidsdagen. Puster meg i nakken og blåser støv i fjeset mitt. Hva er galt med oss? Hvorfor er det så mye klesvask som ikke er ryddet vekk? Er støvsugeren ødelagt, ettersom det er hybelkaniner i gangen allerede i dag? Og hvor skitne vinduer kan man ha før man får lyst til å knuse dem? Foreløpige konklusjoner: Jeg klarer ikke mer enn jeg allerede gjør. Jeg anklager mannen min for å gjøre mindre enn meg. Jeg prøver å få datteren min på to år til å slutte å smøre seg inn med min bodylotion, for så å tørke det av på faste objekter som dusjvegger, glassbord og verandadør. Prøver å forklare voksne og barn at mammas mentale helse trenger mindre støv og fettmerker akkurat nå. Ingenting endrer seg.
5. Jeg elsker stikkontakter
Til alle som foreslår følgende: Ta med PC-en og sett deg på en kafé blant folk! Joda. Vi er mange som prøver oss på dette. Vi gjenkjennes på det søkende blikket mot gulvet på jakt etter det som vil gi oss noen timer ute i sivilisasjonen, nemlig stikkontakten. Hvilke serveringsteder som tilbyr dette i nærmiljøet har jeg full oversikt over. Det har dessverre de andre hjemmearbeidene i området også, så dette kan minne om kampen om solsengene på sydentur. Ikke alle får. Er det da lov å sette seg i baren? Hmmm ...
Hva skjedde med jeansmoten?
6. Av og til trenger jeg champagne på en onsdag
Hverdag og helg har aldri sett likere ut. Til og med ferien føltes ikke som et reelt avbrekk fra det jeg drev med til daglig. Det er her champagnen kommer inn. Gjerne servert før middag med fiskepinner. Et glimt av noe gøy, forventninger i luften og et lite løft, sånn helt uten noen spesiell anledning. Jeg har lært at dette er noe jeg trenger.
7. Personlige egenskaper som humor, piff og pågangsmot har blitt redusert med omtrent 30 prosent
Dette er kanskje det mest dramatiske jeg har erfart. Det er som om alle månedene hjemme, på samme sted, til samme tid nærmest har høvlet ned personligheten min og etterlatt meg som en slags salrygget ost av kjedeligste slag. Vil jeg klare å si noe morsomt når jeg møter kollegaene mine igjen? Har jeg fortsatt evnen til å jobbe i team? Hvordan vil jeg oppføre meg på fest, og vil jeg klare å slutte å kjefte på mann og barn når samfunnet på et eller annet tidspunkt vender tilbake til normalen? Jeg vet ikke. Men jeg tror det vil ta minst et halvt år å komme tilbake til meg selv etter dette.
