Metoo: Hvis du elsker å vinne, hater å tape og i tillegg definerer deg selv som en som sjelden angrer på noe du har sagt eller gjort - vel da kan du antakelig velge både jobber og verv på øverste hylle. Er det så bra? spør Benedicte Wessel-Holst. FOTO: Yvonne Wilhelmsen
Metoo: Hvis du elsker å vinne, hater å tape og i tillegg definerer deg selv som en som sjelden angrer på noe du har sagt eller gjort - vel da kan du antakelig velge både jobber og verv på øverste hylle. Er det så bra? spør Benedicte Wessel-Holst. FOTO: Yvonne WilhelmsenVis mer

Metoo:

Å ikke ta et nei for et nei - men som en utfordring

Er denne typiske lederegenskapen i ferd med å gå ut på dato?

Du har sett det selv. Stillingsbeskrivelsene for ulike lederjobber som leter etter deg som er sulten, utålmodig, målbevisst og med gjennomføringsevne. Som ikke tar nei for et nei - men som en utfordring. Som drives av resultater. Elsker å konkurrere. Hater å tape. Er du en av oss, spør annonsen.

Er du det?

Da er du antakelig en som ikke bryr deg noe særlig om hva andre mener om deg heller. Som «gjør din greie» uansett. Som prioriterer å være 110 prosent deg selv - framfor å la andre fortelle deg hvordan du skal oppføre deg eller leve livet ditt. Du er en som gir fingern til janteloven og mener at andres reaksjoner på din livsførsel utelukkende kan kategoriseres som misunnelse i ulike former. Du er en som tør der andre feiger ut. Du er ikke redd for å bli avvist. Ikke redd for å satse. Du spytter ikke glasset heller, og vet at de som går hjem først fra fest sjelden er blant dem som beveger verden.

Er du en som kjenner deg igjen i ovennevnte beskrivelser er det er i grunn bare å gratulere. Du er ettertraktet. Næringslivet roper etter folk som deg. Underholdningsbransjen også i grunn. Politikk og samfunnsliv for øvrig er også svært interessert. Hvis du i tillegg definerer deg selv som en som ikke kaster bort tiden på å angre på noe du har sagt eller gjort - vel da kan du antakelig velge både jobber og verv på øverste hylle.

Å angre er for pingler. Å se seg tilbake og revurdere anses som bakstreversk og lite fremoverlent. Det gjelder å være frampå skia, eller aller helst framme i skiskoa - for å henge med. Da nytter det ikke med sånne som ser seg over skulderen og gråter over en spilt drink på dansegulvet. Det kan gå utover både styringsfart og slagkraft.

Så hvorfor lar vi oss da sjokkere over at de viktigste folka på toppen, ja de såkalte toppfolka - ser ut til å være i besittelse av nettopp disse ettertraktede egenskapene? Ble det liksom plutselig feil?

Det kan se sånn ut. Spillereglene er endret, og det omtrent over natten. Og ja, det handler om «metoo»-bølgen som skyller over verden for øyeblikket, som en tsunami av mensblod - for å bruke et språklig bilde jeg fant i et kommentarfelt. Og denne flodbølgen av historier om undertrykking og trakassering, gjør at verden endrer seg. Ved siden av erkjennelsen om at pussygrabbende politikere, ufine kulturmenn og andre pøbler ikke nødvendigvis bare er noe amerikanerne er belemret med - ser det ut til at vi er på vei over i en virkelighet der det å oppføre seg sånn rimelig streit er i ferd med å bli det som er forventet av oss. At upassende oppførsel anses som - ja, nettopp upassende. Særlig i situasjoner der den ene er i en maktposisjon, og den andre ikke.

Lederne og maktpersonene som utsettes for kritikk i disse dager har ofte vist upåklagelig stå-på-vilje, konkurranseinstinkt og måloppnåelse. De har visst hva som skal til for å få gjennomslag. Og har tatt i bruk hele verktøykassa for å få det som de vil. Og har de ikke alltid blitt beundret for nettopp det? Var det ikke dette killerinstinktet som gjorde at de var ettertraktet og kom i posisjon?

Utfra manglende sanksjoner tidligere, og alt som skjer nå, kan det se slik ut. Og kan man egentlig klandre dem for at de noen ganger har gått over streken? Mange vil hevde at du ikke kan forvente at den topptrente vaktbikkja også skal fungere som kosete familiehund. Andre vil si at med riktig dressering og tydelig grensesetting vil du kunne få begge deler.

Men tilbake til menneskenes verden, til arbeidsplasser og organisasjonsliv. Tilbake til gølvet, langt unna ovale kontorer, maktens korridorer og Hollywood. Er festen over? Kommer ingen av oss til å tørre å vitse i et kjedelig møte eller danse på julebordet, og har vi kommet dit at kan vi miste jobben av et feilsendt blikk eller dum sms?

Noen mener ja. At nypuritanismen er over oss. At «metoo» er både mannsfiendtlig og en trussel mot rettsstaten. Deler av kritikken er verdt å lytte til. Kvinner i posisjon må også tåle å få sin oppførsel lagt under lupen. Dårlige lederegenskaper er antakelig solidarisk jevnt fordelt mellom kjønnene. The Who's legendariske tekstlinje fra begynnelsen av 70-tallet minner oss dessuten om at maktskifte ikke er noen garanti for endring : «Meet the new boss - same as the old boss» sang de, og det oppleves fortsatt som sant, altfor ofte.

Andre mener at oppryddingen og endringene vi står overfor er til det bedre for oss alle. At vi fortjener ledere som ikke gjør oss utrygge, setter oss i forlegenhet eller gjør oss syke. Så får vi vanlige dødelige bidra med det vi kan - nemlig vise hverandre raushet, respekt og omtanke - både i kontorlandskapet en vanlig tirsdag, og på seminaret som ble litt mer fuktig enn planlagt.

«Livet er for kort til å danse med stygge damer og drikke dårlig rødvin», lyder et gammelt mannssjåvinistisk jungelord, antakelig uttalt av en utålmodig, målbevisst type, med gjennomføringsevne. En som ikke tar nei for et nei - men som en utfordring. Som drives av resultater. Elsker å konkurrere. Hater å tape.

Det går an å snu litt på det. At tiden er ute for dem som har grabbet til seg bedre vin og penere damer enn de har fortjent.

Og at det kanskje er like greit?

LES OGSÅ: Skikk og bruk - for deg med kuk

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: