Nyttårsaften 2019: Jeg hadde vært igjennom en heftig desember der jeg forvillet meg inn i flørt og fanteri, stort sett drevet av en lettere klein desperasjon for å komme meg ut av dette prosjektet før det var i gang. I tillegg viste Instagram at fyren som dumpet meg kort tid før, nøt nyttårsfeiringen i varmere strøk – med ny dame. Selvtilliten var i minus, og det eneste jeg visste da jeg våknet 1. januar i fjor, var at jeg ikke skulle få meg kjæreste det kommende året. Pakten var ubrytelig, og skulle optimalt utvikle bedre styr på hvem jeg er – også i møte med menn. Enden på visa skulle helst være at jeg ble bedre rustet til et givende og godt kjærlighetsforhold.
Nyttårsaften 2020: Korona-desember hadde ikke vist seg fra sin gøyeste side, og en enkel juledate med fin fyr førte kun til at han slettet meg fra Tinder! På årets siste kveld hadde jeg ikke en eneste singel mann i sikte, verken bokstavelig eller i overført betydning. «Lock down» var et betegnende begrep på det meste. Men det var litt digg å møte det nye året uten forstyrrende elementer, eller menn som man kanskje også kan kalle det, i tankene.
Det første jeg gjorde 1. januar 2021, var å slette Tinder-kontoen min. Appen røyk også.
Det andre jeg gjorde, et par uker ut i måneden, var å plumpe rett uti salaten. Med én gang. Altså, er det mulig? Her sitter jeg og skriver, i år som i fjor, på samme kafé på Grünerløkka – og det føles som om jeg har sittet på stedet hvil. Jeg må le. En hendelse som bekreftet min sørgelige still-stand, er at jeg igjen prøvde å fyre opp en ny flørt med samme type jeg sendte juledesperat melding til i fjor. Det var déjà vu i svaret hans også, som fritt tolket av meg lød noe sånt som: Hørtes hyggelig ut, men ingen glør på detta bålet …
Det sterkeste som skjedde i prosjektåret, var kanskje at jeg forsto at jeg må tåle å bli avvist. At det ikke er så farlig. At jeg ikke trenger å overbevise noen om å være sammen med meg, det skaper bare en bedrøvelig balanse. I praksis har jeg selvsagt øvd meg masse på det gjennom hele kjærlighetslivet, men forskjellen er at nå øver jeg på det bevisst – å se skammen og tåle den fæle følelsen som følger med.
- Date nummer tre ble med kondom og tannbørste
Et helt år gir så mye. Mange nyanser har preget alt, ikke minst bidro koronaen med sitt. Men noen hovedtrekk kan jeg trekke fram:
● Det har vært ufattelig viktig å komme til en psykolog som ser meg med gode øyne og gir meg utfordringer som gir gjenklang (uten at jeg blir forelsket i ham).
● Det er skikkelig rørende hvor gode, åpne og fine mennene jeg har truffet i år, har vært. Jeg har alltid vært åpen om prosjektet, og alle har bidratt og inspirert.
● Jeg ble faktisk overrasket over at mange har det akkurat som meg. Mange hyggelige meldinger og tanker har blåst min vei fra folk som har kjent seg igjen.
● Forhold er speil. For min del ser jeg mye tydeligere nå hvor viktig det er å henge sammen som menneske hvis jeg skal få til et godt forhold. Hos en som meg, hvor selvtilliten kan gå i bølgedaler, men selvfølelsen er konstant lav, blir det trøbbel samme hva. Jeg må takle meg selv før jeg kan forvente at en mann skal få det til.
● Klassiske feller jeg skal prøve å unngå videre: nyskilte menn (de er ikke klare), altfor nerdete flørting (kan bli vanskelig pga. min personlighet, men jeg skal øve), ta avvisningen på forskudd (som å kjøre bilen i grøfta med vilje), og aldri gå forhastet til sengs (da endrer dynamikken seg, og jeg nekter å sitte i baksetet når det skjer). Jeg skal heller ikke ryke på et årelangt prosjekt à la dette på en stund!
Det rare er at den opprinnelige ideen om et år hvor jeg skulle lene meg tilbake og være mega-avslappet til menn, dating og kjærlighet, ble helt motsatt. Aldri har jeg tenkt mer på menn enn i 2020! Så det jeg gleder meg mest til nå, er å ta det helt med ro, lene meg tilbake og så skjer det som skjer.
Hahaha, særlig!
