EUROVISION SONG CONTEST 2018: - Det hender ganske ofte at folk spør meg hvordan det har seg at jeg, som har brukt ganske mange år av livet mitt på å jobbe med en slags rockekred på brune barer, har endt opp som alle Eurovision-entusiasters ansikt utad. FOTO: Astrid Waller
EUROVISION SONG CONTEST 2018: - Det hender ganske ofte at folk spør meg hvordan det har seg at jeg, som har brukt ganske mange år av livet mitt på å jobbe med en slags rockekred på brune barer, har endt opp som alle Eurovision-entusiasters ansikt utad. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Eurovision Song Contest 2018:

Alle burde få stå i konfettiregn en gang

Da Bettan og Hanne kom stormende inn på scenen som vinnere i 1985, hadde jeg puls som Johannes Klæbo etter en sprintstafett, og hadde gått inn i det som kan beskrives som et glamour-sjokk! Og jeg har aldri sett meg tilbake.

Som de fleste kanskje har fått med seg, er jeg mer enn middels begeistret for Melodi Grand Prix, eller Eurovision Song Contest, som det har blitt hetende med årene. Jeg har brukt hele våren på å høre på alle lands låter, diskutere, betrakte, synse og dele ut poeng, og når første deltager entrer scenen lørdag kveld sitter jeg klar. Ikke i Lisboa dessverre, men foran TV-en sammen med den beste jeg vet om, han på åtte, som kanskje ikke er akkurat like gira som mor, men som har klart å opparbeide en god dose entusiasme allikevel.

Det hender ganske ofte at folk spør meg hvordan det har seg at jeg, som har brukt ganske mange år av livet mitt på å jobbe med en slags rockekred på brune barer, på festivaler og på konserter med skinnjakke og svart eyeliner, har endt opp som alle Eurovision-entusiasters ansikt utad.

EUROVISION-ENTUSIAST: - Det hender ganske ofte at folk spør meg hvordan det har seg at jeg, som har brukt ganske mange år av livet mitt på å jobbe med en slags rockekred på brune barer, har endt opp som alle Eurovision-entusiasters ansikt utad.
EUROVISION-ENTUSIAST: - Det hender ganske ofte at folk spør meg hvordan det har seg at jeg, som har brukt ganske mange år av livet mitt på å jobbe med en slags rockekred på brune barer, har endt opp som alle Eurovision-entusiasters ansikt utad. Vis mer

Det skal sies at helt fra jeg var ganske liten, så var kassettspilleren min (ja, jeg er så gammel at jeg hadde kassettspiller) stort sett fylt opp av band som Mötley Crüe, AC/DC, Kiss, Guns´n Roses og Bon Jovi. Men i 1985 skjedde det noe. Jeg pleide riktignok å se på Grand Prix sammen med mamma og pappa hvert år. Mest fordi vi da fikk spise foran TV-en, noe mamma Heldal ikke tillot mer enn en gang i året. I tillegg fikk vi kylling og potetgull med paprika, som var det beste jeg visste i hele verden.

Finalen i 1985 var i Gøteborg, og programleder var Lill Lindfors. Det norske bidraget var «La det swinge». Jeg hadde allerede tidlig kjent at jeg fikk ganske fot av sangen. Men mest av alt fikk jeg fot av klærne til Hanne og Bettan. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for paljetter, og i så måte var dette innertier. De rosa paljettene fikk det massive scenelyset til å reflektere voldsomt, og begge jentene så ut som levende, rosa lyskastere.

Norge hadde aldri vunnet før, og de fleste tenkte at det nærmest var en umulighet. Men da poengene begynte å tikke inn, innså vi plutselig hjemme i stua på Brøttum at det utenkelige var i ferd med å skje. Og da de siste poengene var talt opp, og Bettan og Hanne og de rosa paljettene deres kom stormende inn på scenen som vinnere i en sky av glitrende konfetti, hadde jeg puls som Johannes Klæbo etter en sprintstafett, og hadde gått inn i det som vel best kan beskrives som et glamour-sjokk! Og jeg har aldri sett meg tilbake.

KONFETTIREGN: - Jeg elsker Eurovision! Jeg elsker det med ekte lidenskap, og helt uten ironisk distanse. Jeg forguder sirkuset som følger med, og jeg fryder meg over det rare, det originale, det stygge, det vakre, det geniale og det håpløse, som hvert eneste år entrer scener over hele Europa.
KONFETTIREGN: - Jeg elsker Eurovision! Jeg elsker det med ekte lidenskap, og helt uten ironisk distanse. Jeg forguder sirkuset som følger med, og jeg fryder meg over det rare, det originale, det stygge, det vakre, det geniale og det håpløse, som hvert eneste år entrer scener over hele Europa. Vis mer

Jeg hører fortsatt mest på rock (dog nå på vinyl eller Spotify, ikke kassett), men jeg elsker Eurovision! Jeg elsker det med ekte lidenskap, og helt uten ironisk distanse. Jeg forguder sirkuset som følger med, og jeg fryder meg over det rare, det originale, det stygge, det vakre, det geniale og det håpløse, som hvert eneste år entrer scener over hele Europa. Det er plass i hjertet mitt til hver eneste en av dem. Alle dem som drømmer stort og deler drømmen sin med et ellevilt antall millioner seere. Alle dem som synger, danser, spiller el-fiolin, obo, trekkspill, selvlysende pauker eller sex-sax. Aller dem som ender på toppen av pallen, men minst like mye dem som må pakke ned fjærboa og tverrfløyte og reise hjem uten semifinaleplass og med null poeng. Jeg hyller dem alle sammen.

Og på lørdag heier jeg på Alexander Rybak så klart, hvis pågående Europa-flørt har fått ham til å rase oppover booking-listene. Men det viktigste er å delta! Og hvis man er riktig, riktig heldig, få lov til å stå i konfettiregn en gang eller to i løpet av livet.

LES OGSÅ: «Mine yngre kolleger snakker om SK2018. Selv er jeg mest opptatt av BK2018 (bunadskroppen)»

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: