FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ingeborg Heldal:

- Alle så på meg og spurte: skal du hoppe eller?

En av de skikkelig varme, fine dagene som høsten heldigvis nesten alltid byr på, tok jeg med meg arveprinsen på Frognerbadet.

Publisert

Kant i kant med Frognerparken ligger det der og blinker knallblått og innbydende. Omgitt av trapper og velstelte plener, og med en buktende vannsklie som skaper hylende begeistring. Og selvsagt det ruvende stupetårnet, den ultimate mann- (eller kvinn-) domsprøven. Du er liksom ikke ordentlig osloboer før du har hoppet fra tieren i Frognerbadet. Den sagnomsuste bedriften har vært beskrevet i både litteratur og sangtekster, og fremdeles har stupetårnet en nesten magnetisk tiltrekningskraft på byens unge.

Denne dagen var det også kø foran den hvite kolossen. Jeg, i min litt for trange, altfor dyre badedrakt, som ikke på noen måte svøpte seg elegant rundt post-korona-kroppen, men snarere oppførte seg som en blanding av en nysgjerrig hold-in-truse og et pølseskinn, hadde ingen ambisjoner i den retning. Men sønnen min på ti år hadde allerede hjemme bestemt at i dag skulle han opp på femmeren. En slags trinnvis prosess mot det høyeste platået.

Jeg har alltid syntes at slike offentlige skueplasser for mot er noe av det skumleste som finnes, og kjente en viss nervøsitet på podens vegne, der jeg så den knallgule badebuksa klatre trinnene oppover, side om side med ropende barn og ungdommer, som hoppet i det, tok backflips og spiker’n, som om det ikke kostet dem en kalori.

Og nervøsiteten kommer selvfølgelig fra et sted. For det var en gang meg som klatret opp de samme trappene i rosa 80-tallsbadedrakt, spikertynne bein og enda tynnere selvtillit.

Vi var på skoletur til det som nå er byen jeg anser som hjemme, men som den gangen var «storbyen», hvor det var livsfarlig å gå gjennom Slottsparken (jepp, jeg hadde lest Gustav M. Galaaens «Kjør meg til Slottsparken», for dem av dere som husker den) og gatenettet var helt umulig å orientere seg i. Og selvsagt skulle vi bade i Frognerbadet. Det var så eksotisk med et kjempedigert utendørsbasseng midt i byen at jeg ble helt svimmel bare av å tenke på det. Og svimmelheten avtok ikke akkurat mens jeg klatret trinn for trinn opp mot tieren, for å vise at jenter fra Brøttum var minst like tøffe som byjentene, som jeg lot som jeg foraktet, men innerst inne beundret grenseløst.

Da jeg endelig kom meg opp, sto det en hel kø av det jeg oppfattet som selvsikre, solbrune, perfekte ungdommer. De lo og skravlet ubesværet i kult, neonfarget badetøy, og noen av jentene hadde til og med lys lipgloss og plastøredobber i ørene. Én etter én kastet de seg leende ut fra tieren, og køen ble mindre og mindre.

– Skal du hoppe, eller?

Alle øyne var plutselig rettet mot meg. Det var blitt min tur! Ikke hadde jeg kul badedrakt, ikke var jeg solbrun, og lipglossen lå igjen hjemme. Likevel hadde det på en eller annen måte blitt min tur. Min tur til å vise hva jeg var laget av. Jeg gikk med nølende skritt bort og kikket ned mot vannet jeg om noen sekunder skulle lande i.

Det var nesten flaks jeg ikke falt ut der og da, for jeg sverger jeg var et nanosekund unna å svime av. Hvordan og ikke minst HVORFOR utsatte folk seg frivillig for dette?

– Skal du hoppe, eller? Stemmen var blitt mer utålmodig nå. Jeg sinket køen. Så med lipglossløse lepper og enda mer tynnslitt selvtillit måtte jeg gå kanossagangen tilbake forbi den solbrune, selvsikre køen. Med nedslått blikk gikk jeg verdens lengste trapper, trinn for trinn, ned igjen mot bakken, mens jeg hørte latter, hyl og plask fra dem som ikke måtte klatre ned igjen med uforrettet sak. Det var en knekk, jeg skal innrømme det. Og siden ble det aldri tieren på meg. Ikke engang en femmer har jeg kommet meg opp på.

Heldigvis blir jeg revet ut av nostalgiske tanker idet en knallgul badebukse treffer vannflaten i perfekt vinkel. Puh, den oppvoksende generasjon er laget av annen lut enn sin mor, ser det ut til. Heldigvis. Jeg justerer diskré på en vond, trang, men kul badedrakt, og tenker som så at det tross alt var mye læring i å klatre alle trinnene ned igjen også. For er du først blitt nødt til å klatre NED igjen fra tieren i Frognerbadet som 13-åring, da er du rustet til å håndtere det meste. Både med og uten lipgloss!

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer