Den første helgen i mars var det duket for premiere på sesong to av den populære NRK-serien EXIT, og det er neppe urimelig å forestille seg at de fleste nordmenn med tilgang til NRK TV binget hele serien allerede samme helg.
Virkelighetens EXIT: - Jeg ble tilbudt 200 000 for sex med en kjent finansmann
I forkant av premieren er det blitt skrevet opp og ned om EXIT-guttas forbruk av narkotika og brutale omgang med prostituerte, for ikke å snakke om de grove sex- og voldsscenene.
Kvinnenes hevn
Denne sesongen ble vi lovet at det skulle være fokus på kvinnenes revansje, og jeg for min del har vært mest gira på å finne ut hvordan de formidler nettopp de forsmådde finansfruenes hevn.
Selv om det er befriende å være flue på veggen når Hermine (spilt av Agnes Kittelsen) tar rotta på eksmannen Adam (Simon J. Berger), er det faktisk relasjonen mellom Jeppe (Jon Øigarden) og foreldrene som for meg er et visuelt bevis på «den ultimate hevn».
Den kyniske finansmannen Jeppe har helt siden foreldrene skilte seg da han var 13 år, forsøkt å få dem til å forsones. Og dette er åpenbart hans svakeste punkt.
Nå skal faren Herman dø, og Jeppe setter alle kluter til slik at hans høyt elskede far skal få møte moren en siste gang. Etter flere runder med overtalelse sier moren ja til å møtes, og Jeppe - som den kløktig businessmannen han er - tror han endelig har klart å dra i land nok et prosjekt.
Men den gang ei.
Historien bak Dianas «hevn-kjole»
Lar seg ikke pille på nesen
Jeppes mor har kun sagt ja til å stille opp i lunsjen på fancy Ekebergrestauranten, for å ansikt til ansikt kunne fortelle mannen som bygde opp formuen sin på hennes arvepenger, var utro mot henne og forlot henne alene med sønnen, at hun ikke lar seg pille på nesen. Selv ikke mange år senere.
- Den eneste grunnen til at vi er her nå, er jo at han skal dø. (...) Og nå vil du ha syndsforlatelse slik at du kan føle deg trygg. Og vi andre, vi skal fortsette uten deg, som jeg gjorde med Jeppe da du stakk av. Jeg tilgir deg. Er det greit nå? Føler du at det hjelper? sier moren oppgitt, og med en sarkastisk tyngde.
Det er tydelig at hun ikke tilgir eksmannen for det han har gjort, og at hun også synes det er rimelig tilfredsstillende å - etter alle disse årene - endelig si hva hun mener til mannen som har forvoldet henne så mye vondt.
Hvorfor tilgi?
Og det er jo akkurat dette så mange av oss drømmer om, men som vi aldri riktig får oss til å gjøre; nemlig si rett ut, ansikt til ansikt, at nei, tiden leger ikke alle sår. Det hjelper ikke at årene har gått. Man har fremdeles friskt i minne at du oppførte deg som en drittsekk.
For hvorfor skal man tilgi den ultimate douchebag-mannen, bare fordi han skal dø?
- Vi skal alle dø, sier Jeppes mor til eksmannen - i det han gjør som han kan aller best, nemlig å forlate diskusjonen som en såret liten guttunge. Og det er tydelig å se hvem Jeppe slekter på.
Selv lever Jeppe i et ekteskap der både han og kona er utro, og der han anser det som helt ok å inviterer med seg en fremmed mann i ekteparets seng, som attpåtil suger ham foran øynene på kona. En slags straff for at hun ble tatt på fersken med en yngre finansmann. Syke, syke jævel.
Og i et tappert forsøk på å ikke la barna oppleve det samme som han gjorde i barndommen, med en fraværende far og en forsmådd mor, tilbringer Jeppe i underkant av fem minutter på sengekanten hos datteren hvor han forteller om de sterke kontrastene Afrika har å by på. Ingen spørsmål om hvordan skoledagen har vært, eller hvordan datteren egentlig har det. Tittelen «årets far» går definitivt ikke til finansmannen Jeppe - ei heller «årets sønn».
Men hva kan vi egentlig lære av historien om Jeppe og de uforsonlige foreldrene? Min analyse er simpel:
Oppfør deg, så skal du se at du slipper å be om tilgivelse på dødsleiet!
