Det var søndag kveld. Jeg hadde vært på kino og sett årets film for min del: «Et glass til». Jeg var yr og glad, som man blir etter en god filmopplevelse, og jeg ville dele det med han skjønne fyren jeg datet, han jeg fortalte så åpent og begeistret om i forrige spalte. Jeg tok fram mobilen for å sende ham en melding. «Du MÅ se den filmen!», hadde jeg tenkt å skrive. Men der lå allerede en milelang sms fra ham.
Jeg hadde lagt merke til at han hadde trukket seg unna i noen dager, så jeg visste at han styrte med noe inni seg, og da jeg så den lange meldingen der «jeg har gått mange runder», «jeg kjenner på en motstand inni meg» og «jeg trenger mer alenetid» lyste mot meg, gikk jeg rett i kriseberedskap. Det er nesten rørende å oppleve hvordan kroppen reagerer for oss og med oss.
Ute på gata der ble jeg først helt iskald, det gikk bokstavelig talt kaldt nedover ryggen på meg. Så trådte jeg inn i en uvirkelig beredskapsboble, der det gikk trill rundt, men jeg presset meg til å tenke: «Ok, dette har du opplevd før, det føles veldig vondt, men du vet at det går bra, dette handler ikke om ham, det handler om hvordan det føles for deg å bli avvist.» Dette gjentok jeg for meg selv hele veien hjem, mens det føltes som om magen revnet.
Det går for fort for meg
Denne mannen er et godt menneske, og han avviste meg på beste vis med en forklaring hvor alt hang på greip. Vi hadde ikke møttes over så lang tid heller, så hvorfor ble jeg så lei meg? Hvorfor skjer akkurat dette gang på gang? Disse spørsmålene tok jeg med meg til psykologen min, og sammen fant vi et svar som traff meg godt, som jeg tror også kan gi gjenklang hos mange andre.
Det går for fort for meg, og da blir det raskt utakt i dansen.
Når jeg liker en mann, er det fordi det er en «connection» mellom oss. Uten at jeg håper noen fra fortida føler seg støtt, så har jeg aldri vært så opptatt av utseendet, mer av en kroppsholdning, en sterk og åpen energi og at jeg tidlig ser noe knirkete og rart i personligheten deres, som jeg kan kjenne meg igjen i. Umulig å forklare ordentlig, selvfølgelig, individuelt som tiltrekning heldigvis er.
Men det som er sikkert, er vel at vi alle faller for en eller annen kraft. Den kan være mystisk, sær, suksessrik, vill og gal, pedantisk, stillfaren eller, som i de fleste av mine tilfeller: over gjennomsnittet livsglad og med en sterk drive. Dette er menn som ofte har følt et yrkesmessig kall i livet, som jobber mye, har stor kapasitet og vet hva de vil. På den måten er de også over gjennomsnittet opptatt av sitt eget, og gode til å være til stede der de er, i nået og i følelsen de har akkurat nå. Det er ikke jeg. Jeg er jo en mer dagdrømmende, lengtende type som lett lar meg rive med fordi jeg dessverre ofte kan ha en sviktende selvfølelse. Dermed skjer dette: Jeg kaster meg med i hans rivende tempo, jeg mistolker hans direkte entusiasme som at han er mye mer keen enn han egentlig er (selv ville jeg jo aldri kjørt på på den måten fordi jeg egentlig trenger mer tid), jeg åpner opp altfor fort, slipper taket i både beskyttelse og egenfølelse, og så ender det med et ofte litt uforvarende skudd i hjertet – mitt, altså.
Denne åpningsreplikken er en fulltreffer på Tinder
Når det kommer til dating, er jeg bedre på vals
Da psykologen min sa «du trenger mer tid, du», traff det meg så innmari. Og jeg skjønte at selv om jeg trodde at vi var to som førte date-dansen, så hadde den nydelige mannen i høst innledet en quickstep som jeg egentlig ikke kunne trinnene til. Det må jeg huske til en annen gang. Jeg kan ikke den dansen. Når det kommer til dating, er jeg bedre på vals.
Jeg innrømmer gladelig at jeg gleder meg til prosjektet er ferdig, ja, til hele 2020 er over! Men i skrivende stund er det er fremdeles halvannen måned igjen. Den tida kan jeg enten bruke til fandenivoldsk forskning i forelskelsens flyktighet – eller liggende i beskyttende fosterstilling.
Vi får se hva det blir. Akkurat nå føles det som å velge mellom pest og korona.
Kjærlighetssorg med stor K
