Ingeborg Heldal:

Bare hopp!

Bare hopp, mamma! Sønnen min ser ­oppmuntrende på meg, mens han vrir ­vannet ut av håret etter selv å ha kastet seg fryktløst ut fra om lag fem meter og truffet det klare, dype vannet i perfekt vinkel.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Selv står jeg langt nærmere vann­skorpa. Det finnes vel knapt noen som ville blitt ­imponert av synet. Slapp ­bikini fra i fjor (med et gryende nedsig bak), ­bleke bein, som akkurat nå er bøyd i en lite flatterende knekk og skjelver lett ved tanken på hva som kan skje hvis jeg slipper meg utfor svaberget, som ligger maks en meter over havoverflaten.

Jeg vet at vannet er behagelig varmt. Jeg vet også at det er mer enn dypt nok for mine 180 centimeter. I tillegg er det så krystallklart og innbydende som bare norsk skjærgård kan by på. Likevel er terskelen for å hoppe så høy at det kjennes ut som det rett og slett er uoverkommelig for meg å gjennomføre det.

For jeg synes det er så skummelt å kaste meg uti. Selv om det bare er en meter ned. Og det er ­enkelt å overføre det til andre ting i livet også. For det ER skummelt å kaste seg ut fra livets svaberg når du ikke helt vet hva som skjuler seg under den metaforiske havoverflaten. Skal du for eksempel våge å si opp den trygge jobben for å satse på noe mer usikkert, men som får blodet til å bruse? Eller ta sjansen på kjærligheten etter å ha blitt brent mange ganger før?

Det er så enkelt å si nei når du kjenner den lille ­taggen av usikkerhet i magen. Den som murrer og ­for­teller deg at dette er skummelt og langt unna komfort­sonen din. Og nå er ikke dette en inspira­sjons­tale for å få deg ut av komfortsonen din, altså.

Tvert imot synes jeg ofte det er altfor mange av dem. For du skal ikke ha ­dårlig samvittighet for å kose deg i komfortsonen. Det er jo åpenbart det mest behage­lige stedet å oppholde seg sånn til vanlig!

Så se heller på det som en vennlig, ørliten dytt i riktig retning. For det har hjulpet meg til å ta gode avgjørelser så mange ganger. De ­gangene jeg kjenner ­taggen i magen som sier at jeg ikke tør, bruker jeg ekstra mye krefter og energi på å faktisk klare å gjennomføre det. For det er så viktig å tørre ting! For de gangene du faktisk ­våger å utfordre deg selv, lærer du alltid noe nytt – og for meg har det ført til de mest avgjørende øye­blikkene i livet.

Daten jeg sa ja til da han sjenerte journalist­studenten med langt hår og gammel dyffelcoat spurte om jeg ville være med på konsert. Skolen jeg turte søke på, enda det var nesten umulig å komme inn og praktisk talt hele Norge for lengst hadde avfeid meg som en kjendiskåt wannabe helt uten substans. Magen murret, og jeg turte! Så jeg rister litt på de skjelvende beina og retter på den slappe bikinitrusa. «Bare hopp, mamma!»

Og så hopper jeg.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer