Selv står jeg langt nærmere vannskorpa. Det finnes vel knapt noen som ville blitt imponert av synet. Slapp bikini fra i fjor (med et gryende nedsig bak), bleke bein, som akkurat nå er bøyd i en lite flatterende knekk og skjelver lett ved tanken på hva som kan skje hvis jeg slipper meg utfor svaberget, som ligger maks en meter over havoverflaten.
Jeg vet at vannet er behagelig varmt. Jeg vet også at det er mer enn dypt nok for mine 180 centimeter. I tillegg er det så krystallklart og innbydende som bare norsk skjærgård kan by på. Likevel er terskelen for å hoppe så høy at det kjennes ut som det rett og slett er uoverkommelig for meg å gjennomføre det.
For jeg synes det er så skummelt å kaste meg uti. Selv om det bare er en meter ned. Og det er enkelt å overføre det til andre ting i livet også. For det ER skummelt å kaste seg ut fra livets svaberg når du ikke helt vet hva som skjuler seg under den metaforiske havoverflaten. Skal du for eksempel våge å si opp den trygge jobben for å satse på noe mer usikkert, men som får blodet til å bruse? Eller ta sjansen på kjærligheten etter å ha blitt brent mange ganger før?
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger