Når barna flytter ut

Barna mine har flyttet hjemmefra, og jeg ELSKER det

Misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men jeg kan faktisk elske dem vel så mye uten å dele hjem med dem, skriver Dorthe Kandi.

FOTO: Nellie Møberg
FOTO: Nellie Møberg Vis mer
Publisert

«Åh, hvordan føles det nå som barna har forlatt redet? Er du lei deg?»

«Er du redd for hva som kan skje med parforholdet nå som det kun er deg og mannen din hjemme?»

Dette var noen av spørsmålene som gikk igjen da mine to yngste barn flyttet hjemmefra samtidig for drøyt et år siden.

De flyttet inn sammen i en leilighet i samme by som oss, og etterlot seg dermed meg og mannen min, som har hatt barn i hus siden vi møttes for 28 år siden.

Mannen min hadde nemlig en sønn på syv år som først og fremst bodde hos ham da vi ble kjærester. Så det var faktisk første gang vi to skulle bo hundre prosent alene - bare oss to. Og vet du hva, det har vært helt TOPP!

Virkelig fantastisk.

«Empty-nest syndrome»

Misforstå meg rett, jeg elsker barna mine, men jeg kan faktisk elske dem vel så mye uten å dele hjem med dem.

Selvsagt har jeg full forståelse for at ikke alle føler det slik, men jeg synes helt ærlig det er skikkelig trist å lese om personer med «empty-nest syndrome», og ønsker derfor å være åpen om at det slett ikke er tilfelle for alle.

«Empty-nest syndrome» kjennetegnes ved at enkelte foreldre kan kjenne på en enorm sorg når barna flytter hjemmefra - og det er selvsagt reelt for noen og må tas på alvor av oss rundt dem.

- Det føles helt fantastisk

Men hvorfor antar så mange at det var tungt for meg da barna mine flyttet hjemmefra?

Mitt svar på spørsmålene i starten av denne kommentaren er at det føles helt fantastisk!

Nå er det stille i leiligheten når jeg og mannen min vil være i fred, som for eksempel når vi legger oss. Da blir vi ikke vekket av ungene som kommer sent hjem fra vennebesøk eller trening og skal lage seg mat klokken 23 fordi de ikke har spist middag ennå.

Vi kan bråke så mye vi vil, og høre på P1 eller pop uten kommentarer om hvor kjedelig det er.

Vi lager kun én middag (for nå slipper vi å ta hensyn til kjøtteteren som har flyttet. Når han kommer på besøk skal ha få så mye biff han bare vil).

Nå er kjøleskapet langt fullere, og matbudsjettet har rom for flere restaurantbesøk enn tidligere.

Det ene barnerommet har blitt vårt nye, romslige soverom - for selvsagt skulle datteren vår ha det største rommet i leiligheten - mens det andre barnerommet har blitt kontor.

Og kanskje viktigst av alt, vi trenger ikke lenger å unngå å bruke balkongen på solfylte dager fordi sønnen vår skal sove lenge.

Leiligheten har fått en skikkelig makeover, og datteren vår konstaterte tørt her en dag at vi har det mye finere nå som de ikke bor hjemme lenger.

Vel, kanskje det har en sammenheng, for det er vesentlig færre sko i gangen og mindre klesvask på badet enn tidligere.

- Trives godt i hverandres selskap

Jeg nyter at jeg og mannen min har leiligheten for oss selv, og elsker at mine to yngste fortsatt kommer på besøk - nå uten å krangle om hvem som skal rydde inn i oppvaskmaskinen.

Og ja, vi trives godt i hverandres selskap - bare oss to. Det har vi gjort lenge før barna flyttet ut - for de hadde jo sitt eget liv lenge før dette.

Og det har de nå også - og det samme har vi.

Et liv med god plass i hjemmet vårt, plass til å gjøre ting sammen og hver for oss, og ikke minst til å se barna våre når de og vi har lyst.

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer