Jeg er bekymret for deg. Daglig leser, ser og hører jeg om unge, vakre ressurssterke jenter som blir syke av jaget etter å være perfekte.
Vi har en hel generasjon som sliter seg ut, som ikke finner sin plass, som aldri føler seg flinke, pene eller vellykkede nok.
Vi har et ødelagt samfunn og jeg vet ikke hvordan vi skal fikse det. Jeg vet ikke hvordan vi kan unngå at du gråter deg i søvn fordi du fikk femmer på matteprøva, eller hvordan vi skal forhindre at du ikke slutter å spise fordi du «ikke er tynn nok».
LES OGSÅ: - Jeg er en ung, selvstendig kvinne, jeg trenger ikke en mann!
Kjære fremtidige datter, jeg er lei meg for at samfunnet, som du skal forsøke å finne din plass i, ikke har plass til alle. Og at du mest sannsynlig kommer til å føle at du ikke passer inn. Det gjør vondt å tenke på at uansett hvor ofte jeg forteller deg at du er bra nok som du er, at du i deg selv er nok, så kommer du ikke til å tro meg.
Jeg vet ikke hvordan vi kan unngå at du gråter deg i søvn fordi du fikk femmer på matteprøva, eller hvordan vi skal forhindre at du ikke slutter å spise fordi du «ikke er tynn nok».
Når du syns du er for mye, eller for lite, eller for annerledes, skal jeg fortelle deg det. Hver dag, til det kjedsommelige, selv når du himler med øynene og syns jeg er teit, skal jeg fortelle deg det. Frem til du finnes, skal jeg begynne å fortelle meg selv det. Slik at jeg, når og hvis du en gang trenger meg, har klart å overbevise meg selv om det samme. Og at jeg da kan speile den trygghet du trenger når du føler deg liten, redd og verdiløs. Jeg skal fortelle deg det likevel.
Jeg håper ikke jeg er med på å skape et urealistisk bilde av virkeligheten for deg. Ingen mennesker er lykkelige hele tiden og det er tøft å vokse opp. Herregud, det er helt sinnssykt tøft, jeg misunner deg det ikke.
Av og til blir man spurt om hvilket råd man ville gitt til sitt 14 år gamle selv, og mange blir kanskje lurt til å gå for den lettvinne «hold ut, det blir bedre». Men jeg ville ikke ønsket at mitt 14 år gamle selv bare skulle holde ut og ikke leve. Jeg vil ikke at du bare skal holde ut, det er så mye mer ved livet enn å vente på at det blir bedre. Så til 14 år gamle meg og mest av alt til deg:
Jeg beundrer deg av hele mitt hjerte. Jeg er stolt av deg. Du skjønner det ikke nå, men du, i deg selv, holder i massevis. Jeg forstår nok ikke det presset du lever under, og jeg forstår ikke hvordan du klarer å være så sterk, men det gjør du, og det er jeg takknemlig for.
Jeg vil ikke at du bare skal holde ut, det er så mye mer ved livet enn å vente på at det blir bedre.
Vær modig. Behold ditt ungdommelige pågangsmot. Vær ung, glad og ubekymret, men ikke vær naiv. Du kommer til å falle. Hardt og brutalt. Det kommer til å gjøre så vondt at det føles som om du er ødelagt for alltid. Du er ikke det. Du kan reise deg igjen.
Jeg kan ikke love deg at det kommer til å bli lett. Til tider kommer det til å bli umenneskelig vanskelig. Snakk med noen.
LES OGSÅ: - Jeg skulle bare bli litt sunnere, litt tynnere ...
Du er sterk, men ingen er laget av stål. Dette er ditt liv og din kamp; Du må kjempe den selv, men du trenger ikke kjempe alene. Vær åpen.
Det du står i akkurat nå ikke bare virker som, men er faktisk det viktigste i hele verden, for deg. Og bare fordi jeg har levd lenger, og overlevd, skal jeg ikke bagatellisere dine store og små livskriser. Dine problemer er reelle, du fortjener at jeg og andre voksne tar deg på alvor.
Du er viktig. Du er god nok.
Kjære fremtidige datter vit dette, og hvis du er en sønn, dette gjelder deg også.
