BRUKE BRILLER: - Det bor fremdeles en liten brilleslange inni meg. Selv om jeg har hatt linser siden 1989, og har vært på en rekke fester og fått klint mer enn strengt tatt nødvendig, så bruker jeg fremdeles bare briller når ingen ser meg (ja, jeg vet det er barnslig).

FOTO: Astrid Waller
BRUKE BRILLER: - Det bor fremdeles en liten brilleslange inni meg. Selv om jeg har hatt linser siden 1989, og har vært på en rekke fester og fått klint mer enn strengt tatt nødvendig, så bruker jeg fremdeles bare briller når ingen ser meg (ja, jeg vet det er barnslig). FOTO: Astrid Waller Vis mer

Bruke briller:

Brilleslangen

Det var da jeg hadde puttet 14 teskjeer salt i grøten (det skulle være ¼) at jeg innså det. Jeg ser dårlig. Altfor dårlig.

Publisert

Ikke sånn at jeg må myse litt eller holde avisen på en armlengdes avstand, men sånn at jeg må ha så stor font på telefonen at dersom jeg åpner en sms på bussen kan de helt fint lese den 10 rader bakover.

Nå er det ikke slik at jeg er helt ukjent med synskorrigerende hjelpemidler. Jeg er født med overlangsyn på begge øyne, skjeve hornhinner, manglende samsyn og et dybdesyn som i beste fall kan beskrives som ustabilt.

INGEBORG 4 ÅR GAMMEL: - Jeg gravde mine første briller ned i sandkassa. FOTO: Privat
INGEBORG 4 ÅR GAMMEL: - Jeg gravde mine første briller ned i sandkassa. FOTO: Privat Vis mer

Mine første briller fikk jeg på en tid hvor det kun fantes én valgmulighet når det kom til innfatning. Den var brun, firkantet (og ikke minst særdeles ukledelig) og het «brille barn». Jeg gravde dem ned i sandkassa.

Da valgmulighetene ble litt flere, og ting burde sett lysere ut, ble vi alle rammet av 80-tallet. Det vil si at mine allerede ganske prangende colabunner i tillegg fikk rosa innfatning og glass i fadet rosa eller lyseblått.

Så jeg var en brilleslange. Enten jeg likte det eller ikke. Uten brillene myste jeg nemlig som en muldvarp og så knapt en meter framfor meg. Jeg hatet de brillene så intenst, men var smertelig klar over hvor avhengig jeg var av dem. Uten brillene fungerte jeg rett og slett ikke. Så da ble jeg brilleslangen.

Jeg levde for så vidt greit med brillene, og så verden krystallklart, selv om jeg gir dem skylda for:

  1. Manglende klining i perioden 1985–1989.
  2. Uteblivende festinvitasjoner i samme tidsrom.
  3. En mildt sagt lite tilfredsstillende sportskarriere.

I retrospekt kan det ha vært flere medvirkende faktorer, som sammenhengende dårlig hårdag over flere år, total mangel på sportsinteresse eller oppdrift nok til faktisk å trene for å bli god i noe, men det var enklest å skylde på brillene, de satt jo tross alt der – midt i fjeset.

INGEBORG 12 ÅR GAMMEL: - Uten brillene fungerte jeg rett og slett ikke. Så da ble jeg brilleslangen. FOTO: Privat
INGEBORG 12 ÅR GAMMEL: - Uten brillene fungerte jeg rett og slett ikke. Så da ble jeg brilleslangen. FOTO: Privat Vis mer

Og det bor fremdeles en liten brilleslange inni meg. Selv om jeg har hatt linser siden 1989, og har vært på en rekke fester og fått klint mer enn strengt tatt nødvendig, så bruker jeg fremdeles bare briller når ingen ser meg (ja, jeg vet det er barnslig).

Men nå ser jeg (uklart og mysende) at det er på tide å ta litt grep om eget syn. Kan det være at jeg må få meg (skrekk og gru) progressive briller? Er det slik 2018 skal ta imot meg? The return of the brilleslange?

Det finnes en scene i Sex og Singelliv hvor Samantha (min favorittkarakter) er nødt til å ta innover seg at ­tiden for lesebriller også har kommet til henne. Da ­setter hun Chanel-brillene ytterst på nesetippen, slår i bordet og sier: «I am fourty-fucking-five! I have nothing to hide!» Sånn sett er det passende at jeg senere i år også fyller førtifem.

Så kanskje det er på tide å slutte å gjemme brilleslangen? Det hadde jo vært deilig å kunne lese tekstmeldingene mine i en font som gir meg et minimum av privatliv, samt klare å følge enkle mat­oppskrifter. Og uten permanentkrøller i håret og pastell-­fadede brilleglass er det en reell mulighet for at jeg kan få det til å funke. Jeg er klar. Tror jeg.

LES OGSÅ: «Jeg levde godt med de klærne jeg hadde. Helt til jeg fikk se den lyserosa dunjakken fra Millet»

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer