For et par uker siden hadde en av de aller beste venninnene mine bursdag. I utgangspunktet en gledens dag, da hun etter nok en runde rundt solen er frisk og glad og egentlig aldri har sett bedre ut, misunnelsesverdig nok. Jeg fyrte av gårde en tekstmelding rett etter at jeg våknet, med noen velvalgte ord i anledning dagen og lovet å spandere både lunsj og prosecco ved første og beste anledning.
I utgangspunktet var jeg strålende fornøyd med gesten, men utover dagen ble jeg mer og mer usikker på om det egentlig var bra nok? For da jeg flippet gjennom Instagram i lunsjen, kunne jeg ikke la være å legge merke til hvor mange som hadde lagt ut fine bilder i anledning bursdagen, tagget behørig med både #dronninga, #birthdaygirl (er det egentlig lov å si det etter fylte førti, jeg bare spør?) og #loveyou. Og mot meg lyste glade, blurry minner fra fuktige kvelder med glitterøyeskygge og stettglass i hånda, duggfriske turer arm i arm på fjelltopper eller skogsstier – og ikke minst lune søndagsmiddager med dampende gryter og gode venner i livlig passiar.
Jeg kjente umiddelbart at min fattige sms nærmest var som en hån å regne, og begynte frenetisk å scrolle gjennom kamerarullen etter bilder der vi begge så pene ut. Fortrinnsvis henne, så klart, siden det var hennes bursdag, men det hadde jo ikke vært noen ulempe om jeg så sånn passelig bebodd ut heller. Mindre enn et kvarter senere lå det tre bilder ute på Instagram-storyen min, riktig tagget. Hah, ingen skal kunne beskylde meg for ikke å være en oppmerksom venninne. Jeg la telefonen fornøyd til side og jobbet videre.
Hvis jeg glemmer å gratulere venninnen min på Facebook, har hun i det hele tatt hatt bursdag da?
Men på bussen hjem fra jobb, mens jeg satt klemt inn i et hjørne for å forsikre meg om at meteren ble overholdt, samtidig som jeg prøvde ikke å tenke på hvor varmt det var inne i munnbindet, åpnet jeg Facebook-appen min, bare sånn for å slå i hjel litt tid. Der var det mye av det vanlige. Masse kjedelig ræl, noen interessante artikler fra magasiner og aviser jeg følger, men først og fremst var det bursdagshilsener. Herre min hatt, så mange bursdagshilsener det var. Noen korte og enkle, så klart («GMD, søta»), men mest av alt var det adjektiver, emojis (kaker, blomster, ballonger og hjerter, så mange hjerter), bilder og verbale hyllester, flere av dem så velformulerte at de kunne bli puttet mellom to stive permer og bli publisert som lyrikk når som helst.
Jeg hadde glemt det kanskje viktigste sosiale utstillingsvinduet av alle! Hvis jeg glemmer å gratulere venninnen min på Facebook, har hun i det hele tatt hatt bursdag da? Og hva om jeg ikke klarer å formulere noe kort, konsist og følelsesladet? Er jeg da en dårligere venninne enn de som klarer å sette sammen ordene «venn, igjen, fest og best» til noe som Trygve Skaug kunne laget?
Og er det bare meg? Eller er sosiale medier nesten blitt en konkurranse om hvem som er best venninner? Og hvorfor lar jeg meg påvirke av hva andre gjør? Jeg føler nesten for å slå et slag for det gode, gammeldagse, håndskrevne bursdagskortet. Det er det jeg ønsker meg til min bursdag. La oss ta tilbake de analoge bursdagshilsenene!
P.S. Men når jeg tenker etter – om du skulle ha et skikkelig fint bilde av meg liggende, gjør det ikke noe om du poster det på Instagram og tagger meg, altså. Jeg vil jo ikke være vanskelig heller …
