Det er høst og loppemarked-sesongen er i full gang. Over det ganske land skal folk samle seg ved sperrebånd lørdags og søndags morgen, i håpet om å gjøre et kupp, og prute på allerede latterlig lave priser på nips og naps, på krims og krams.

Om du aldri har vært med på å arrangere et loppemarked, tenker du selvsagt ikke på alt det arbeidet som kreves for å få det til.

Men det er med loppemarked som med de artige store og fargerike dyrekostymene de bruker i Kina når de feirer nyttår: Det er fest, men noen må stå inne i den dyrevomma for å lage den.

Eller loppebeistet som jeg kaller det. Den som har sett loppebeistet reise seg, blir aldri mer den samme, sier et kinesisk ordtak.

Her er min historie, fra traumatisert arbeidsmaur til loppegeneral for Vålerenga Skoles Musikkorps - og om å bli bitt av loppebeistet.

- Jeg manglet selvkontroll

Unngikk alle verv

Det er fem år siden nå, at sønnen min ville begynne i korps. Selv hadde jeg aldri gått i korps, og var rett og slett totalt uvitende om hva som ventet.

Nå vet jeg selvsagt bedre. Korps er bare et annet ord for dugnad. Det skjer ikke en skit i korpset uten at en eller annen korpsmamma eller korpspappa har løftet en finger.

Lenge unngikk jeg behendig alle verv, hadde fulle nok dager som det var. Men for tre år siden ble det litt for flaut å svare nei enda en gang, da en korpsmamma ringte for å høre om jeg ville sitte i styret.

Jeg skulle være sekretær, og skrive søknader for å få inn penger til uniformer og instrumenter, dirigenter og spillelærere. Det koster nemlig ikke så rent lite å drive en korps.

Så ballet det også på seg med enda en oppgave, en tilsynelatende uskyldig liten jobb, men det var altså her det glapp, om jeg kan si det på den måten. Djevelen lurer som kjent i detaljene.

Margreth Olin: - Jeg har lært av pappa, at døden er en del av livet

Spond - dugnadsappen du helst ikke vil ha

Oppgaven var bare å sette i gang de ulike komitéene. For slik er korpslivet i Vålerenga Skoles Musikkorps: Med en gang barnet meldes inn, sluses foreldrene inn i en komité.

Det er 17. mai komitéen selvsagt, det er komité for kafé og konserter, for seminarer og turer og ikke minst, så er det loppemarkedskomitéen.

Til alle komitéene kunne jeg bare sende en kort melding på Spond, om å organisere seg og utpeke en leder. (For uinnvidde: Spond er dugnadsappen du helst ikke vil ha.)

Det var bare et unntak: Når det gjaldt loppemarkedskomitéen var det lurt å kalle inn til et eget møte og være med på det, fikk jeg beskjed om.

Etter et år med pandemi, der det meste av korpsets aktiviteter lå brakk, samt at den forrige loppegeneralen hadde gått av - et stort tap for korpset - var det viktig å konsolidere loppekomitéen og ikke minst finne ny loppegeneral.

-Jeg skulle ikke leve, så det var best å ikke knytte seg til jentene

Forskjellen på lopper og rent søppel

Når sant skal sies var jeg fortsatt traumatisert etter mitt første møte med loppemarked i 2018. Jeg hadde aldri vært med på noe lignende før og ante ikke hva jeg gikk til.

Fredags ettermiddagen, mens loppene strømmet inn i skolegården, bar jeg den ene kassa tyngre enn den andre inn på Kjøkken & Nips, der det raskt ble klart at forbløffende mange ikke ser forskjell på lopper og det som er rent søppel.

Da kvelden kom, kunne jeg knapt kjenne beina under meg, men de to neste dagene var det bare å stille seg inntil ribbeveggen i gymsalen med ei gammal korpsveske på snei over den gule vesten, mens folk feiltok deg for å være profesjonell selger, og ikke en amatør som uforvarende har havnet i dugnadshelvete.

Det var snaut bemannet også det året, og etter fire timer uten pause inne på Kjøkken & Nips, var det en av de nye korpspappaene som plutselig utbrøt, at han holdt på og svime av, og sjanglet ut for å få seg litt frisk luft.

Så var det også han gamle karen i nabolaget som kom innom, og gikk en runde og kikket på alt nipsnapset uten å finne noe, men som kom bort og ga meg en 200 lapp likevel, bare fordi han ville støtte korpset.

Presten Ingrid falt for drapsdømte Andreas

Satte blikket i den ene etter den andre

Da jeg kalte inn loppekomitéen til det første møtet, viste det seg at det var ingen der som hadde vært med på å arrangere et loppemarked før.

Jeg hadde fått med meg noen dokumenter fra den avgåtte loppegeneralen, deriblant en oversikt over de ulike ansvarsområdene.

Nå satte jeg blikket i den ene etter den andre. Marte tok på seg å lage arbeidslista, Fredrik ble markedsføringsanvarlig, Ane tok søppel og gjenbruk, Gøril tok transport og henting av loppene, mens de øvrige skulle hjelpe til der det trengtes.

Det gjenstod bare én rolle å fordele: Loppegeneralen.

Ingen meldte seg til det store ansvaret, og det hadde jeg såpass stor forståelse for, at jeg sa jeg kunne bli med på neste møte også, for å sikre at noen tok jobben.

Så vet jeg ikke helt hva som skjedde, bortsett fra det helt opplagte: Det er ingen som ved sine fulle fem melder seg frivillig til å bli loppegeneral.

Når Kong Olav var i sitt farligste humør, tok han ingen hensyn

Vi angstet sammen og vi lo sammen

I mitt naive sinn tenkte jeg, at om jeg bare delegerer hardt, så vil det ikke være igjen noe igjen å for meg når selve loppemarkedet starter.

I nesten to måneder kalte jeg inn til ukentlige møter i loppekomitéen, holdt folk fast i sine ansvarsområder, delegerte og delegerte.

Det startet temmelig angstfylt - alle satt vi med oppgaver vi aldri før hadde utført - og med pandemien fortsatt hengende som en mørk skygge over oss, visste vi heller ikke om det kom til la seg gjøre å gjennomføre loppemarked.

Men det skjer noe når man møtes jevnlig over tid. Vi diskuterte oss gjennom alle utfordringer som dukket opp. Vi angstet sammen og vi lo sammen. Og bare få uker før den store loppemarkedshelgen opprant ble alle restriksjoner opphevet.

Da dagen kom, var vi så klare vi kunne bli. Og det høres kanskje forunderlig naivt ut, men det var først i skolegården, da alle i loppekomitéen forsvant til sine respektive oppgaver, og bare jeg ble stående igjen for å ta imot alle korpsforeldrene jeg selv hadde utkommandert og ønsket velkommen til Årets største korpsdugnad i Spond, det gikk opp for meg at det var jeg som var loppegeneralen.

- Jeg var den venninnen du ikke vil at barna dine skal være sammen med

Knakk sammen i gråt

Det ble tidenes salgsrekord. Vi slo den gamle rekorden med over 100.000 kroner.

Jeg vet ikke helt hvordan vi kom oss gjennom den helgen, men vi gjorde det, selv om vi var for få.

Allerede lørdags ettermiddag var vi utsolgt for kaker i kaféen. Da jeg la ut desperat beskjed på Spond, om noen hadde mulighet til å bake mer, tikket den ene meldingen inn etter den andre.

Da den femte på kort tid sa seg villig til å slenge sammen en dobbel bolledeig, etter allerede å ha levert inn de obligatoriske to kakene til kaféen og slavet i to samfulle dager, knakk jeg sammen i gråt.

Dagen etter, på søndagen, våknet jeg med invalidiserende migrene. Jeg ringte rundt til avdelingslederne og ga noen beskjeder fra senga den dagen, men jeg vet ikke om det gjorde den store forskjellen. For loppebeistet, det var oppe og gikk.

Kjæresten til Cengiz: - Jeg fikk drapstrusler fra tenåringer

We`re in this shit together

Stemningen var euforisk da vi møttes igjen til et aller siste evalueringsmøte i loppekomitéen.

At en amatørgjeng som oss kunne få til dette, bare ved å møtes og snakke sammen, gjorde noe med oss alle.

Da jeg slukket lyset i klasserommet vi pleide å møtes i, og lukket døra etter oss, kjentes det som at alt var mulig.

Jeg visste allerede den gangen at jeg kom til å fortsette som loppegeneral, at jeg var blitt bitt av loppebeistet.

På Spond, denne appen som ingen egentlig vil ha, har jeg lagt til side fraser som «dette blir gøy dere!», og heller skrevet det som det er:

We`re in this shit together.

At det blir krevende, men at det på forunderlig vis også vil kjennes som at det er verdt det, har jeg skrevet.

For i dypet av alt dugnadsarbeid ligger det store følelser av fellesskap og tilhørighet og venter.

Denne høsten braker det løs igjen. 14. og 15. oktober finner du meg på Vålerenga skole - som stolt loppegeneral for tredje høsten på rad.

For som det heter i det kinesiske ordtaket: Den som blir bitt av loppebeistet, blir aldri mer den samme.

Hjertelig velkommen skal du være!

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no