Hjemmebleking

Da Hege skulle føne håret åpenbarte det seg noe rystende

Det gikk langt fra som planlagt da KKs journalist Hege skulle stripe håret hjemme.

HJEMMEBLEKING: Etter to år med koronahår skulle KKs journalist Hege Løvstad Toverud teste hjemmefarging. Det gikk sånn passe, for å si det mildt. FOTO: Astrid Waller
HJEMMEBLEKING: Etter to år med koronahår skulle KKs journalist Hege Løvstad Toverud teste hjemmefarging. Det gikk sånn passe, for å si det mildt. FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Det begynte harmløst, ja til og med vakkert. KK-redaksjonen skulle til Roma på seminar, med middag på legendariske Harry's Bar, restauranten hvor internasjonal jetsett festet seg gjennom 60-tallet, og Fellinis film La dolce vita ble spilt inn.

Restauranten ligger like oppi gata for Trevi-fontenen, hvor det blonde bombenedslaget Anita Ekberg vasset forførerisk rundt, mens hun lokket sin kavaler uti med ordene:

«Marcello. Kom. Fort deg!»

FORT DEG!: Anita Ekberg lokker Marcello Mastroiani ut i vannet i Fontana de Trevi i den legendariske Fellini-filmen La dolce Vita. FOTO: NTB
FORT DEG!: Anita Ekberg lokker Marcello Mastroiani ut i vannet i Fontana de Trevi i den legendariske Fellini-filmen La dolce Vita. FOTO: NTB Vis mer

Nå var det vår tur til å besøke Roma. Etter to år med korona – og gode resultater for magasinet vårt – ventet La dolce vita, det søte liv. Hvert fall en flik av det.

Siden siste utenlandsreise hadde jeg pådratt meg viltvoksende koronahår med betydelig ettervekst. Ideen slo meg, mellom tette leveringsfrister like før vi skulle reise: Kanskje jeg skulle gjøre noe med håret? Farge det? Kanskje prøve å bli et sånt blondt bombenedslag, jeg også? Det skadet vel ikke å gjøre et forsøk?

Det var naturligvis for sent å bestille frisørtime, for flyet gikk om knappe tre døgn.

«Hva med striper?»

Hva er det verste som kan skje? tenkte jeg, da den unge damen på hårfargebutikken foreslo den ene blonde nyansen etter den andre. Selv hadde hun sånt hår du ser på Instagram. Lag på lag med oppklipte lokker, og kalde toner som skapte sømløs overgang til etterveksten.

– Du skal ikke gå for striper da? Selv bruker jeg denne, sa damen og holdt frem en pakke hjemmestriping:

– Det følger med både hette og heklekrok.

– Sier du det, ja? Hette også? svarte jeg, full av optimisme, og sendte Instahåret hennes en løfterik tanke.

Jeg tok to pakker mens jeg først var i gang, og betalte med et smil. For hva er det verste som kunne skje?

Ganske mye, skulle det vise seg.

– Lykke til, sa damen da jeg gikk.

– Skulle du få problemer er det bare å komme tilbake. Så ordner vi det på bakrommet.

I ettertid har jeg tenkt at det var et ondt varsel. Sånt som mafiabosser sa i de harde 30-åra: Vi ordner det på bakrommet.

Skamfull og fornedret

Samme kveld sto jeg på badet og snørte plastkysa stramt under haka, og var glad mannen min ikke så meg. I joggebukse og kyse av plast var det ikke mye som minnet om Anita Ekberg.

Jeg blandet flaskene med en apotekers presisjon, og med heklekroken begynte jeg å dra hårtuster ut av den perforerte hetta.

Noen ganger kommer kroppen til kort. Dette var et av de øyeblikkene. Håret var langt, heklekroken spiss, og hver gang jeg forsøkte å trekke ut en lokk, floket håret seg under møssa. Armene begynte å visne over meg, enda jeg bare var kvartveis.

Snart ropte jeg på min egen Marcello. Ikke forlokkende og sensuell i en fontene. Mer skamfull og fornedret under en badehette: «Lars. Kom. Fort deg …»

Hardt prøvet ektemann

Mannen min gjorde som han ble tilsagt. Trakk ut tuster fra bakhodet, der ingen skulle tru at nokon kunne nå. Det gikk dobbelt så fort nå. Men likevel altfor sakte. Først etter halvannen time hadde vi trukket ut nok hår til å lage striper over hele håret, jevnt fordelt.

Akk ja, hvor rørende godtroende et menneske kan være. For ikke å snakke om to.

Det kunne vært en øm stund mellom to ektefeller, å stå sånn og samarbeide om håret, om velværet, om livet. Det ble det ikke. Mannen min begynte snart å bli lei, og tok stadig større partier med heklekroken, noe som førte til enda større floker under plastkysa. Selv begynte jeg å få sår i hodebunnen av det spisse redskapet. Nei, det er ikke noe jeg sier for å gi teksten kjøtt på heklekroken. Det er helt sant. Flere steder væsket det, og jeg tenkte med gru på at selve fargedelen ennå ikke hadde begynt, den med kjemikaliet hydrogenperoksid.

Snart takket mannen min for seg. Han skulle ordne noe med bilen, sa han. Jeg klandrer ham ikke. Et sted må grensen tross alt gå.

– Bare jeg ikke ligner Brad Pitt

Jeg penslet fargemiddelet på. Brukte begge pakkene. Det svei. Blandingen dryppet på joggebuksa og laget blekede flekker. «Dæven», tenkte jeg, og lurte et øyeblikk på om jeg skulle avbryte. Men jeg husket damens ord: «Husk å sitte tiden ut. Det er kjempeviktig. Ellers blir det gult!».

Gult hår vil ingen ha. Selv ikke Brad Pitt. Kanskje avbrøt han prosessen etter halvgått tid i 2005? Kanskje fikk Brad også panikk?

NOT THE HAIR, BRAD! Brad Pitt på premieren av «Mr. and Mrs. Smith» i 2005. FOTO: Bei/REX/NTB
NOT THE HAIR, BRAD! Brad Pitt på premieren av «Mr. and Mrs. Smith» i 2005. FOTO: Bei/REX/NTB Vis mer

Jeg stilte nedtellingen etter bruksanvisningen. Ikke et minutt kortere. Eller lengre. Jeg måtte ha mitt på det tørre, dersom dette skulle ordnes på bakrommet.

Da alarmen gikk av med en munter tone, var tiden inne for skylle, vaske, kure, balsamere. Alt etter boka. Jeg burde ha skjønt at noe var galt, da badehetta ikke gikk å få av. Flokene gjorde at jeg måtte hale og dra, og den allerede såre hodebunnen verket. Bare ikke håret faller av, tenkte jeg. Jeg hadde hørt skrekkhistorier om folk som mistet håret av mindre.

– Det er vel ikke … gult?

Så, etter endt nevekamp sto vi der, håret mitt og jeg. Jeg dristet meg til en sniktitt. Så det ikke urovekkende … gult ut? Det gikk kalt ned over ryggen. Bare jeg ikke ble seende ut som Brad Pitt!

Jeg pustet med magen og begynte å føne. Alt ordnet seg sikkert bare håret tørket. Snart ante jeg konturene av en lys farge, som i ærlighetens navn ikke så så verst ut. Men så, under varmluftas nådeløse metamorfose, åpenbarte det seg plutselig noe rystende: I skillet, hele veien fra panna og bak til issen, løp det spredte mørke prikker hvor blekemiddelet ikke hadde sluppet til. De mørke flekkene, noen så store som to centimeter i diameter, lå som snøleopardflekker i den lyse skillen. Og i tinningene, gud hjelpe meg for de tinningene! På begge siden løp det mørke zebra-striper, så mange som tre i høyden.

Det var lørdag, klokka var ti om kvelden og butikkene stengt. Jeg kastet meg på knær foran søppelbøtta, på jakt etter rester av blandingen. Snart skrapte jeg den allerede tomme pakken. Jeg tynte de få dråpene som var igjen og presset dem inn i flekkene og zebrastripene. Jeg opererte i det musestille. Hadde mannen min kommet ned hadde jeg sagt at jeg satt på do. INGEN måtte se meg sånn.

Spesielt ikke de på Harry's bar.

Miste håret?

Etter ny fullgått tid, og ny munter lyd fra timeren, skylte, kuret, balsamerte og fønet jeg. Og det var nå jeg skjønte viktigheten av å heller ikke sitte for lenge. En rask sjekk avslørte at leopard og zebra hadde blitt litt lysere, men dessverre over i gult, mens det omkringliggende håret hadde blitt blendende hvitt!

– Oi, tenkte jeg og begynte å style. Kanskje ville det hjelpe med sideskill? Eller hentesveis? Eller kanskje det gikk over av seg selv?

– Hvordan går det, mamma? ropte datteren min oppefra. – Blir det fint?

– Eh. Ja … ropte jeg og stylet frenetisk. Jeg ville ikke tape ansikt. Det fikk holde at jeg sikkert kom til å miste håret.

Med det kritthvite håret gredd i en slags dekkende hjelm gikk jeg stivt opp i stua og dikterte avvæpnende:

– Fint? Ikke sant!

Datteren min smilte i noe som minnet om medlidenhet:

– Du ligner en Targaryan. De blonde i Game of Thrones.

Det var ikke en kompliment. Jeg skjønte såpass.

GOT: Komiker Jill Pantozzi parodierte karakteren Daenerys Targaryen fra «The Game of Thrones» underComic-Con International i 2011. FOTO: AP Photo/Denis Poroy/NTB
GOT: Komiker Jill Pantozzi parodierte karakteren Daenerys Targaryen fra «The Game of Thrones» underComic-Con International i 2011. FOTO: AP Photo/Denis Poroy/NTB Vis mer

I morgen var det arbeidsdag. Dagen etter gikk flyet til Roma. La dolce fu***** Vita, tenkte jeg, og det var nå det gikk opp for meg at jeg måtte gjøre noe. Og dette noe skulle ikke gjøres opp på noe bakrom.

It takes a village

På telefonen bladde jeg frem en frisør jeg kjenner. La oss kalle henne Cecilie. Forresten, la oss kalle henne ved hennes fulle navn: Cecilie Krogh, frisør og KKs skjønnhetsekspert. Langflat la jeg frem mitt betente ærend:

VENN I NØDEN: Frisør Cecilie Krogh og hennes kollega Lisa skulle komme Hege til unnsetning, i en hårmessig utfordrende tid. FOTO: Privat
VENN I NØDEN: Frisør Cecilie Krogh og hennes kollega Lisa skulle komme Hege til unnsetning, i en hårmessig utfordrende tid. FOTO: Privat Vis mer

Og det var nå denne historien begynte å anta gloriøse former, og handle om noe mer enn hårfarge.

Men la oss ta kritikken først. Det er krig i Europa, skyhøye strømpriser, renteoppgang og langt viktigere ting å bekymre seg om enn selvpåførte traumer av hårfarging. Jeg vet det. Men samtidig, det er som uttrykket lyder: It takes a village. Jeg var blitt barnet, det uforsiktige, tankeløse barnet, og Cecilie, hun skulle bli min landsby. Sjefen min Ingeborg også, forresten, som sa jeg bare kunne gå tidlig til frisørtimen. Jeg mener bestemt hun myste da hun sa det, blendet av alt det lyse.

Snart satt jeg i frisørstolen. Cecilie og Lisa tok førbilder. Jeg ba en stille bønn om at det ikke var til julebordet. De snakket seg gjennom fargetoner, der så lite som hundredeler i fargekodene skilte nyansene, mens de løftet på håret og forsikret meg om at de hadde trodd det skulle være verre. De hadde sett verre.

Det varmet.

GULT: ... var aldri planen da KKs journalist Hege tok striper hjemme. Bildet er tatt før hårmessig førstehjelp igangsettes hos frisøren. FOTO: Privat
GULT: ... var aldri planen da KKs journalist Hege tok striper hjemme. Bildet er tatt før hårmessig førstehjelp igangsettes hos frisøren. FOTO: Privat Vis mer

Jeg fikk forfriskninger, mens mine to landsbyboere klippet, farget og diskuterte – og farget enda litt til. En mann i stolen ved siden av gjemte håret under en caps. Jeg overhørte ham si at han hadde stripet håret hjemme. Det hadde ikke gått så bra.

Lisa la en hånd på skulderen min:

– Der ser du. Det er sånt som skjer.

Fem timer senere – ja, hele fem samfulle timer senere – reiste jeg meg fra stolen. Håret hadde fått kalde toner med sømløse overganger – uten spor av dyreliv. Jeg smilte. Jeg hadde fått – om ikke livet – så hvert fall håret i gave. Dyrekjøpt, riktignok, men like fullt en gave. Lisa tok etterbilder. Jeg liker å tro det var til skrytealbumet.

Med tårer i øynene takket jeg både Lisa og Cecilie for hjelp og støtte.

REDDET: .... i tolvte time. Hvert fall i femte. Slik så KKs journalist Hege Løvstad Toverud ut etter å ha fått hårmessig førstehjelp. FOTO: Privat
REDDET: .... i tolvte time. Hvert fall i femte. Slik så KKs journalist Hege Løvstad Toverud ut etter å ha fått hårmessig førstehjelp. FOTO: Privat Vis mer

Roma!

To kvelder senere satt KK-redaksjonen på Harry's bar i Roma. Restauranten hadde live sangerinne og pianist. Eldre, elskende par holdt hender over bordene, noen av dem hadde kanskje vanket her siden 60-tallet. Kanskje hadde de møtt Anita Ekberg og Marcello.

KJENDISER PÅ MENYEN: Harry's bar i Roma har huset mang en celeber gjest. FOTO: Privat
KJENDISER PÅ MENYEN: Harry's bar i Roma har huset mang en celeber gjest. FOTO: Privat Vis mer

Jeg skal ikke påstå at betjeningen husker meg, en blondine som bare dager før hadde grått hos frisøren. Men KK-gjengen er jeg fristet til å tro at de beit seg merke i. Hvert fall gjorde det aldrende paret det, de som klappet og hoiet og ville ha oss til å danse mer, da pianisten spilte opp «We are family», og vi danset og sang så det klirret i porselen, krystall og gamle penger.

Denne teksten har vært terapeutisk å skrive. Jeg vil takke deg som orket å bli med til siste slutt. Kanskje har du dine egne hjemmefargingsopplevelser?

Men hva med kvelden i Roma? Hvordan endte den?

Ved Trevi-fontenen, selvsagt, på kanten av verdens kanskje vakreste marmorskulptur. Her poserte vi, en etter en, mens nyfargede lokker blafret svakt i den varme kveldsbrisen.

NÅR ENDEN ER GOD: KKs utsendte kom seg til Roma, nesten Anita Ekberg-style. FOTO: Privat
NÅR ENDEN ER GOD: KKs utsendte kom seg til Roma, nesten Anita Ekberg-style. FOTO: Privat Vis mer

Og plutselig, mens jeg satt der i det myke bruset fra fontenen, mente jeg bestemt å høre den messende stemmen til en blondine fra fordums tider, som lokket så forførende:

«Marcello. Kom. Fort deg!»

KRØLLE HÅRET: Visste du at du kan bruke sokker til å krølle håret? KKs skjønnhetsekspert, Cecilie Krogh, viser deg hvor lett du kan få rålekre krøller ved å sove med sokker! Video: Cecilie Krogh Vis mer
Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer