Jeg har hatt langt hår så lenge jeg kan huske. Det har på en måte vært signatur-looken min gjennom hele oppveksten og inn i mitt voksne liv. «Ronja? Å ja, hun med det lange håret». Så hvis du hadde spurt meg for ett år siden om jeg ville klippet meg kort, hadde nok svaret vært «aldri i livet». Men vi mennesker forandrer oss, og plutselig satt jeg der med et brennende ønske om å kvitte meg med det lange håret, snarest.

Tre dager senere var det gjort. Jeg følte en skrekkblandet fryd der jeg satt i frisørstolen med fem avkappede musefletter ved siden av meg. Hva er det jeg har gjort? Og hva vil kjæresten min si?

Jeg kunne se det på han da jeg kom hjem: han var i sjokk. Kanskje ikke så rart når kjæresten hans med det jeg selv vil beskrive som verdens fineste hår plutselig har klippet seg som Aaron Carter anno 1999. «Du ser kjempefin ut, men ikke kom gråtende til meg når du angrer». Dette sier han hver gang jeg bestemmer meg for å gjøre noe vilt og spontant med håret mitt.

Jeg er egentlig ganske takknemlig for at han er så åpen for mine mange endringer - sort hår, brunt hår, blondt hår, langt hår, kort hår - for det er lagt fra alle menn som er like positive til jenter med kort hår. Det har jeg fått kjenne på nå i ettertid.