Først vil jeg si unnskyld for at jeg ljugde bitte litt i forrige spalte. Jeg prøver jo hver gang å ha en cliffhanger til neste måned, og der må jeg bare legge meg flat og si at jeg tøffet meg litt mye sist. «Har noen kort i ermet», skrev jeg så eplekjekt – som om jeg hadde et par sikre mannebein jeg bare kunne ta i bruk sånn når som helst. Det er altså ikke situasjonen. Men jeg skrev det vel for å legge press på meg selv.
Uansett førte nødløgnen til at jeg måtte skjerpe opp letingen, og jeg meldte meg på match.com. Huffamei. Litt teknisk amøbe er jeg, men at det finnes så mange digitale datingplattformer som er så lite intuitive, det er jo helt mirakuløst. Når appene er så dårlige, mister man jo litt troen på å finne en god dansepartner. Så jeg vendte tilbake til gode, gamle Tinder – som i koronatiden leverer som en 80-tallsfest på ungdomsklubben, der hele klassen diskodanser fra side til side, også han kjekke, populære som alle guttene vil være og jentene vil ha.
Og hold deg fast: Der matchet jeg med en fyr som altså kan vise seg å bli en stor utfordring for dette prosjektet.
- Å date meg er en risiko jeg selv aldri ville tatt
Kondom og tannbørste
Jeg merket det på første date (kaffe på kafé på dagtid). Den startet for øvrig med en ordentlig pinlig paso doble med stive smil, hilsehender fram og tilbake, koronarmer opp og ned og til slutt en klønete klem for bare å bli ferdig med seansen. Jeg følte sterkt på at de andre gjestene fikk underholdningen de trengte for den dagen, man blir jo smått selvbevisst ute på date.
Uansett – det jeg merket med en gang, var at han og jeg hadde viktige ting til felles. Vi fant mye gjenkjennbart i hverandres oppvekst, vi hadde ganske likt energinivå, var på samme stadium i livet, og det aller beste: Han var også på en slags reise i seg selv. Han ville også gjerne bruke tid på å forske litt i hva som gjør at man kan få det ordentlig bra i et kjærlighetsforhold.
Med andre ord var dette en mann som ikke syntes det var avskrekkende å leve i en utforskende datingperiode over litt tid. Jeg hadde virkelig sett for meg en tom og traurig høst, og så kommer denne typen trillende på Tinder!
Date nummer to (middag på restaurant) var en ny suksess, og vi endte med å gå på bar for å kline, før vi kysset oss bortover Oslos gater et stykke da vi tok følge hjemover.
Date nummer tre ble med kondom og tannbørste, og for å gjøre en litt lengre historie kort: Nå har vi det gående. Og strengt tatt er dette det beste som kunne skjedd! Ikke som i at drømmeprinsen har kommet ridende på den hvite hesten, men som i at jeg har truffet en fyr som jeg virkelig liker og som jeg får lov til å kjenne på og føle rundt uten å bli panikkartet opptatt av at han må velge meg. Tross alt kan jeg ikke bli kjæreste med ham. Ikke før i januar …
Kanskje det ikke høres troverdig ut, men jeg opplever meg som roligere og ikke så stresset og usikker som jeg ville vært for et år siden i samme situasjon. Det ER godt med en ramme. Og det ER godt å sitte foran i bilen, ikke være den passasjeren jeg har pleid å posisjonere meg som. Kanskje det er derfor den første hilsningen ble så keitete, fordi vi begge fører dansen.
I skrivende stund sitter jeg på toget fra Bergen til Oslo. Jeg som innimellom har angret på hele kjæresteprosjektet, og i alle fall trodde spalten ville gå for lut og kaldt vann ut året, ble altså invitert til Bergen Studentersamfunn for å sitte i panelsamtale sammen med samlivspsykolog Frode Thuen. Temaet var moderne dating, og jammen hadde jeg ikke ganske mye å by på. Kjærlighetsdansen er jo evig høyaktuell i alle aldre, og jeg fikk en ny giv på at prosjektet ikke bare er en singel snuppedans for meg selv, men faktisk kan angå en hel leikarring.
Neste gang skal du få høre mer om hvordan det går med han nye daten. Jeg er ganske spent selv!
- Jeg strigråt da mannen min måtte forlate oss på barselshotellet
