Vi nordmenn elsker å reise. Vi reiser ofte, og vi reiser langt. Og vi tar ikke til takke med hva som helst. Ferie betyr «fri fra» og når vi pakker feriekofferten pakker vi også vekk det vi vanligvis omgir oss med, nemlig janteloven, ullunderbukser og små forskjeller mellom høy og lav. Sosialdemokrati er dyrt, kjedelig og hverdagsgrått. Det er makrell i tomat og levering i barnehagen. I ferien ønsker vi oss noe annet. Noe mindre egalitært for å være mer konkret.

Så hvor går ferden? Hvor er de fineste strendene, de deiligste hotellene og den beste servicen? Ikke nødvendigvis der det er best å bo - sånn for vanlige folk i hvert fall. Men det tenker vi ikke så mye på der vi skritter over de nypolerte marmorgulvene med sandete sandaler og kaster det svanebrettete håndkleet til vask.

Nylig fikk en rekke bloggere pepper for å ha reist på sponsetur til Dubai og rapportert med svette smilefjes og tommelopp om hvilket gjestfritt og vakkert land de var invitert til. Det var noe Sandberg/Baharesk over situasjonen. Solskinn over hele linja. En problemfri tid i gode venners lag. Kritiske røster meldte seg, slik det ofte gjør når noen koser seg helt uten skam. Hva med kvinners- og homofiles rettigheter, eller alle fremmedarbeiderne som jobbet under kummerlige forhold? Var dette et land, eller et REGIME som fortjente ukritisk PR?