FØRSTE SKOLEDAG: I dag har mange små første skoledag, og mange foreldre føler nok litt ekstra på det. FOTO: NTB Scanpix
FØRSTE SKOLEDAG: I dag har mange små første skoledag, og mange foreldre føler nok litt ekstra på det. FOTO: NTB Scanpix
Første skoledag:

Den første skoledagen

I dag er det skolestart. For de som er førsteklassinger betyr det en av livets virkelig store merkedager. Og tusenvis av dem trasker snart inn skoleporten.

For tre år siden skrev jeg denne saken til sønnen min, som da skulle begynne i første klasse. I dag trasket han av gårde med ny sekk, ny genser og nypreppet sveis til sin første dag som fjerdeklassing. Selv om min gutt nå er «stor», og skal begynne å gå alene hjem fra skolen, fikk jeg lyst til å dele teksten en gang til. Denne er til alle dere der ute som følger barnet deres til den aller første skoledagen:

I dag er det skolestart. For de som er førsteklassinger betyr det en av livets virkelig store merkedager. Og tusenvis av dem trasker snart inn skoleporten.

De ser alt for små ut og har alt for store sekker, nye joggesko, pennal og matboks (sikkert med flere rom, fylt av bær, cherrytomater, fruktspyd eller annet snacks, nennsomt tilberedt av nervøse mødre og fedre, med nesten like mye prestasjonsangst som poden selv).

Min sønn er en av dem.

Hjertet blir veldig stort når jeg ser på den vesle, store gutten min. Modige sneipen, som liker pinnedyr og dokumentarer om livet i havet, som synes det er litt vanskelig å bli kjent med nye folk og som egentlig ville ha skinnbukse og skinnjakke på første skoledag, men ble stoppet av en etterlengtet indian summer og måtte velge noe mindre varmt (enda jeg hadde klart å skaffe til veie begge deler).

Det er fantastisk å få følge barnet sitt til første skoledag. Tanken på å se ham utvikle seg, lære nye ting, få nye venner, ta form som menneske ... Men jeg vet også at det kommer episoder hvor mammahjertet mitt kommer til å verke.

Tenk om han ikke finner seg til rette. Sliter med å få venner. Ikke klarer å være seg selv.

Og den første kjærlighetssorgen. Den som er så altoppslukende at det kjennes ut som hjertet skal rives ut av kroppen.

Frem til nå har jeg kunnet ta ham på fanget, kysse ham på nesen og gjøre alt bra igjen med en stor mammaklem.

Men jeg føler på meg at den mammaklemmen har fått en utløpsdato. Jeg kommer sikkert til å få døren til rommet hans slengt i fjeset, og jeg må bare prøve huske på at det var nøyaktig slik jeg bearbeidet min første kjærlighetssorg også. Alene på rommet med «Winds of change» med The Scorpions på repeat.

Og noen kommer sikkert til å fortelle ham at han ikke holder mål, at han ikke får være med på leken, ikke passer inn, ikke er bra nok, eller har feil ditt eller datt. Og han kommer kanskje ikke til å fortelle det til meg en gang. Plutselig velger han heller å gå med klump i magen, lukke døra til rommet og gruble.

Og jeg må bare håpe at han husker alt vi har fortalt ham gjennom hele oppveksten så langt. At han er unik. Fantastisk! Bra nok akkurat som han er.

Men om han skulle finne på å spørre om råd underveis skal han få disse:

  • Våg å være den som sier fra! Både på egne og andres vegne.
  • Ikke la NOEN behandle deg dårlig. Men du kan ikke gå gjennom livet og være krenket hele tiden, så velg slagene dine.
  • Ikke bær nag.
  • Si unnskyld når du har gjort noe dumt.
  • Selvrettferdighet er verdens dårligste egenskap.
  • Toleranse er verdens beste egenskap.
  • Vær snill mot jentene.
  • Det er aldri feil å kunne spille et instrument (helst gitar).
  • Og du kan alltid, alltid, alltid snakke med mamma. Uansett! Hvis du vil.

Lykke til alle førsteklassinger!

P.S. Og alle mammaer og pappaer - håper dere har husket kleenex i dag.

LES OGSÅ: Jeg vandret i Dødens Dal (og det var inn i hælvete varmt)

Til forsiden