2020 har vært et rart år. Folk har vært redde, mange har vært syke, enda flere har mistet jobbene sine, og vi har møtt utfordringer som ingen av oss kunne forutse, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
2020 har vært et rart år. Folk har vært redde, mange har vært syke, enda flere har mistet jobbene sine, og vi har møtt utfordringer som ingen av oss kunne forutse, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ingeborg Heldal:

Den største dugnaden

Dette har vært et rart år!

Publisert

Det er blitt helt umulig for meg å skulle skrive kommentarer om ting som opptar meg og oss uten å i det hele tatt nevne at 2020 har vært et rart år. Og rart er bare fornavnet. For det har vært skummelt, utfordrende og helt annerledes enn det vi er vant til. Hjemmekontor, hjemmeskole, karantene og sosial distansering er begreper alle er blitt godt kjent med denne våren. Jeg har ikke klemt nevøen og niesen min på mange uker, mamma og pappa har jeg bare sett på Facetime, og KK-gjengen har sittet på hver sin tue og sendt meldinger til hverandre og prøvd å opprettholde en slags normal arbeidshverdag.

Folk har vært redde, mange har vært syke, enda flere har mistet jobbene sine, og vi har møtt utfordringer som ingen av oss kunne forutse da vi skålte oss inn i 2020. Mens jeg skriver dette, vet jeg ikke engang hvordan hverdagen ser ut når dette bladet kommer tilbake fra trykkeriet. Kanskje har ting normalisert seg? Forhåpentligvis har det det. Men jeg kan ikke vite, og det er i hvert fall helt umulig ikke å skrive et ord om det.

Men midt oppi det uvante og skumle har det også dukket opp fine ting. Som små lysvarder har de poppet opp som hestehov om våren. For det viste seg at den norske dugnadsånden, som vi alltid har vært så stolte av, slett ikke var død og begravet. Innimellom nyhetslenker og sinte oppdateringer på Facebook oppsto det nemlig grupper, hvis eneste formål var å hjelpe andre med små og store ting som kunne lette hverdagen.

Folk leverte puslespill og bøker på døra til alenemoren som satt i karantene med to barn som kjedet seg. Andre kjørte tvers gjennom byen med handleposer fulle av mat til minstepensjonisten som var redd for å gå ut. Hun som satt hjemme med angst og ikke lenger kunne gå på trening, som var ukas eneste lyspunkt, fikk levert en trimsykkel på døra. Studenten som ikke rakk å komme seg hjem før reiserestriksjonene trådte i kraft, og som satt isolert på studenthybelen med en ødelagt telefon, fikk både telefon og pc gratis av folk som hadde ekstra.

Folk luftet hunder, lånte bort sykler, hjalp med lekser og oppgaver, donerte penger til små bedrifter, butikker og kafeer som hadde det vanskelig – og hele tiden vasket de hender, smurte seg inn med antibac og holdt avstand. Til tross for den fysiske distansen var det en varme og omsorg hos mange, som var utrolig god å være vitne til. For det er i slike situasjoner vi ser hva som bor i oss. Og det viser seg gang på gang, at selv om de mest dominerende overskriftene ofte preges av det som er negativt, så er det så utrolig mange der ute som faktisk har lyst til å hjelpe. Og det er dem jeg kommer til å huske best når vi har lagt dette bak oss og kommer ut på den andre siden.

Kanskje vi er der allerede når du sitter med dette bladet i hendene? Det er lov å håpe. På den siden hvor det er lov å klemme hardt og lenge, besøke hvem du vil, sitte tett i tett på en kafé, eller stå som sild i tønne på 21-bussen på vei til jobb.

Da skal jeg tenke på hun som kjørte fra Kalbakken til Tøyen med to pakker gjær til noen hun aldri hadde møtt, fordi det var en liten sjuåring som ikke kunne gå ut, som hadde så lyst til å bake boller, og det var utsolgt for gjær i hele bydelen. For det var disse bitte små tingene som definerte oss.

Klem fra Ingeborg

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer