JUL: Da jeg var mindre, leste vi også bestandig Prøysen-boka «Den vesle bygda som glømte at det var jul». jeg sluttet aldri å forundre meg over at de kunne glemme at det var jul, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
JUL: Da jeg var mindre, leste vi også bestandig Prøysen-boka «Den vesle bygda som glømte at det var jul». jeg sluttet aldri å forundre meg over at de kunne glemme at det var jul, skriver Ingeborg Heldal. FOTO: Astrid Waller
Jul:

Den vesle bygda som husket at det var jul!

Tenk så heldige vi er, tenkte jeg ofte.

De fleste (i hvert fall av dem som leser KK på relativt fast basis) har nok fått med seg at jeg har vokst opp på Brøttum, en liten bygd helt nord i Ringsaker. Oppveksten på Brøttum er bakgrunn og inspirasjonskilde for det meste jeg skriver og ikke minst selve fundamentet i den personen jeg er blitt. Oppveksten min var turer i skogen, skolekorps, hest, ungdomsklubb, utsikt over Mjøsa, skolekor og selvsagt Prøysen! Spør hvem som helst som er oppvokst i Ringsaker om de har et forhold til Prøysen, og du vil mest sannsynlig få et lite foredrag i retur. Vi er så utrolig stolte av kulturhistorien vår med Alf Prøysen som spydspiss.

Alle blir varme i hjertet og snakker litt ekstra bredt når de skal snakke om Prøysenstua, hompetitten, Jordmor-Matja og «ælle bikkjene som skulle vara inne når ungene gikk julebukk». Og ekstra stjerneblikk får vi når det nærmer seg jul, for det blir ikke jul uten Prøysen. Vi som er oppvokst i Ringsaker, føler på en måte at vi eier jula litt. Vi deler selvsagt både rundhåndet og gjerne, men «Julekveldsvisa» og «Romjulsdrøm», som jo er selve fundamentet i jula, er liksom litt ekstra vårt.

Da jeg var mindre, leste vi også bestandig Prøysen-boka «Den vesle bygda som glømte at det var jul».

«Høgt oppi åsen lå det ei lita bygd for seg sjøl. Folk som bodde der, var akkurat slik som andre folk i andre bygder. Noen var store og noen var små, noen var flinke og noen var late, og noen likte fiskeboller bedre en kjøttkaker, og noen likte kjøttkaker bedre enn fiskeboller. Så de var nokså forskjellige, men når det gjaldt én ting, var de helt like alle sammen. De var så fæle til å glømme …»

Slik startet den, og jeg sluttet aldri å forundre meg over at de kunne glemme at det var jul. Bygda som ble beskrevet, kunne jo vært Brøttum. Og på Brøttum, der glemte vi ikke at det var jul! Der tente vi verdens høyeste julegran i skolegården, mens frosne kornetter og althorn spilte «Du grønne glitrende tre», vi gikk Lucia-tog og sang så fint vi bare kunne, hele skolen gikk inn i en slags kollektiv julerus og masseproduserte julekrybber, julelenker og julekort, og vi sang og spilte julen inn i en fullsatt Brøttum kirke den siste søndagen før julaften. Vi ungene kjørte spark til skolen, vi skrev ønskelister, bygde snømenn og lagde snølykter som sto og lyste på trammene oppover langs Almshøgda, slik at dersom noen skulle slumpe til å glemme at det nærmet seg jul, ble de i hvert fall minnet på det da! Brøttum var den vesle bygda som husket at det var jul.

Tenk så heldige vi er, tenkte jeg ofte da, mens jeg leste om og om igjen boka om bygda der hele jula rett og slett ble glemt! Og tenk så heldig jeg var, tenker jeg nå, som fikk vokse opp i det som nærmest fortoner seg som et eventyr, når jeg nå i voksen alder fester minnene til papiret. Det er ingen selvfølge for alle at jula er forbundet med lyse og varme minner, og derfor er jeg ekstra takknemlig for mine!

Jeg håper du som leser KK, får den julen du ønsker deg! Og husk at selv for bygda som glømte at det var jul, så gikk det bra til slutt:

«Og akkurat da de var ferdige og hadde fått på seg reine klær, og mora til veslejenta i stua øverst i bygda sto og knyttet ei rød sløyfe i håret på henne … Akkurat da ringte kirkeklokkene, og så var det jul.»

God jul!

LES OGSÅ: «En ny undersøkelse viser at søndagsturen har minimal helseeffekt. Det betyr at fundamentet i hele den norske friskuskulturen rakner!»

Til forsiden