Jeg skal innrømme at jeg var rimelig skeptisk da jeg satte meg ned i kinostolen en tidlig november morgen for å se nyversjonen av den tradisjonsrike filmen Tre nøtter til Askepott.
Ikke fordi at jeg ikke liker Tre nøtter - jeg ELSKER Tre nøtter - men fordi jeg er lei av at det alltid skal lages nyversjoner av gode filmer som funker, for å tyne mer penger ut av folk.
For den østtysk-tsjekkoslovakisk kultfilmen fra 1973 (ja, den fyller faktisk 48 år i år!) funker år etter år. Og det er en grunn til det; kostymene er vakre, landskapet er magisk, historien er (utrolig nok) gjenkjenbar og 1973-versjonen av Askepott er forut for sin tid.
Likevel sitter jeg hvert år igjen med en følelse av at ting er en smule utdatert.
For hvorfor må egentlig Askepott vakre seg opp i de flotteste gavanter for å få prinsen? Hvorfor taler aldri stesøsteren imot den onde stemoren? Vi ser jo at hun er klar over at hun rævkjøres av sin egen mor. Og hvorfor er egentlig bryllup og ekteskap mellom to mennesker som faktisk ikke kjenner hverandre hovedmålet for kjærlighetshistorien? Burde ikke forelskelsen og bli-kjent-fasen være et mål i seg selv?
Jeg vet det er et eventyr, altså, men selv i eventyrene må det være rom for realisme.
Og det er nettopp derfor jeg må bøye meg i støvet, på den mest slottsballgalante måten jeg bare kan, for Tre nøtter til Askepott anno 2021.
Jeg skal forsøke å ikke spoile nå, for det er absolutt best å erfare dette på egenhånd i kinosetet foran det store lerret, men regissør Cecilie Mosli har sammen med manusforfatterne Anna Bache-Wiig, Siv Rajendram Eliassen, Karsten Fullu og Kamilla Krogsveen, tatt et par grep i historiefortellingen som jeg synes løfter hele filmen - og som gjør det rett og rimelig at vi faktisk benker oss foran 2021-versjonen (selv om jeg aldri kommer til å slutte å se originalen klokken 11 på julaften formiddag).
12 filmer som garantert får deg i julestemning - er din favoritt på lista?
Flere kjærlighetshistorier
Det er ikke bare Askepott og prinsens kjærlighetshistorie som får fokus i nyfilmen, også andre karakterer som vi i originalversjonen har fått et hint om at det har oppstått romantiske følelser hos, kommer til å bli truffet av amors piler. Kanskje disse forholdene, mellom likekjønnede og den eldre garde, var for kontroversielle til å portretteres på film i årene mellom hippiblomstringen og diskotiden?
For ikke å snakke om den skrullete «styløren» som blir hyret inn for å lage stemor og stesøsters ballkjoler. Han var ikke å se i 1973-versjonen, men heldigvis er det andre tider nå.
Men kanskje viktigst av alt er hvordan Askepott, som nevnt allerede var forut for sin tid i 1973-versjonen, virkelig får vist oss (minus en fake bart) at hverken kjønn, kroppsbygning, familierelasjoner eller tilgang på de lekreste antrekk har noe å si for hvem du er, og hva du kan oppnå.
Fordi: du er god nok som du er.
