Spørs­målet, stilt med spak stemme, kom fra meg en litt ekstra nedstemt kveld sent i november, da nok en ­avlysning av et julerelatert arrange­ment hadde tikket inn. Jeg og han jeg er gift med på trettende året, satt i sofaen (også kjent som hjemmekontoret) i hver vår joggebukse, og jeg hadde akkurat ­åpnet en e-post der det sto at Sølvguttenes ­tradisjonsrike julekonsert i Oslo ­Domkirke (som er en av mine absolutte favoritt-ting ved Oslo-jul) mest sannsynlig ikke ville kunne ­gjennomføres på grunn korona-innstramminger.

Og det var ikke den første avlysningen. Det tradisjons­rike vennejulebordet var for lengst strøket i kalenderen. Det blir ingen allsang av «Fairytale of New York» hjemme i stua vår i år. Det innebærer nemlig store mengder klemming (og en del alkohol, jeg skal ikke ljuge) og altfor lite avstand mellom folk til at det er smittevernmessig forsvarlig.

- Det blir jo jul uansett!

Det store julebordet med jobben, som alle gleder seg til hele høsten, var selvsagt avlyst for lengst. Og «Nøtteknekkeren» i Operaen, som også har vært en tradisjon i mange år (der jeg sitter med rak rygg og tårer i øynene, mens sønn og mann gafler i seg melkerull og innerst inne synes det er bitte litt ­kjedelig med ballett, men blir med likevel, fordi det gjør meg så glad), kunne heller ikke gjennomføres i dette annerledesåret 2020, som dessverre må finne seg i å gå inn i historiebøkene med et temmelig ­negativt fortegn.