Det er ferietid, javisst er det dét, og rundt om i det langstrakte land skal både katter og hunder og undulater og skilpadder og jeg veit ikke hva, passes av glade amatører.

Selv har jeg passet den digre katten til min eks denne uka, da han og sønnen vår dro på ferie en ukes tid.

Ida heter hun, er av den storvokste rasen Maine Coon, og er høyt elsket av både far og sønn. Hun er bare ett år gammel og fortsatt full av lek.

Eller for oss som ikke er kattemennesker: Full av faen.

- Hun var ikke den som bare forsvant fordi hun var sur eller ville finne på noe tull

«Du må leke med henne minst et kvarter hver dag»

Før de dro, måtte jeg få en liten opplæring i katten, og det var mens min sønns far viste meg rundt i leiligheten, det gikk opp for meg at dette er en katt som har fått alt hun aldri har pekt på.

I stua tronet et kattepalass i flere etasjer, som hun kunne klatre og herje på, med et mykt lite platå aller øverst, der hun kunne ligge og skue utover sitt lille kongerike.

Kjøkkenskapet var fullt av kattemat, både tørrfôr og ymse gourmet-varianter, og ikke minst godbiter, som skulle puttes ned i en egen liten installasjon, én i hver av de tre plastrørene som hang i et stativ ved siden av hverandre, slik at hun selv hadde jobben med å vippe dem ut.

Vann hadde hun i en egen spesialfontene på gulvet, så det trengte jeg ikke å tenke på.

«Du må leke med henne minst et kvarter hver dag, hvis ikke blir hun gal» sa eksen min og lo, som om dette var et sjarmerende trekk.

Og dessuten, nærmest i en bisetning før han dro avgårde: Ida var ikke vant med å sove alene.

Barneskolelæreren Norun levde undercover i fem år. Nå forteller hun hva det gjorde med henne

Som om det var jeg som var idioten

Jeg kan godt innrømme at første gangen jeg låste meg inn for å skjøtte mine plikter som kattepasser, var det med hjertet i halsen.

Jeg har aldri vært så glad i å bli verken bitt eller klort, og var delvis traumatisert etter at min barndoms katt valgte å bruke mitt lår som lyktestolpe da hun fikk en hund etter seg.

Det var rett på stivkrampesprøyte den gangen, og tok flere dager før jeg klarte å gå normalt igjen.

Nå kom Ida raskt imot meg og gned seg inntil meg.

Med ordene om at hun kom til å bli gal om hun ikke fikk sin daglige dose med lek ringende i øret, tok jeg opp en av de hundre lekene hennes fra gulvet, en pinne med en lang tråd festet i den ene enden, som det så var knyttet en liten fjærdings i enden av.

Med et par raske rykk prøvde jeg å illudere en fugl som tilfeldigvis kom innom rett foran snuten hennes.

Hun ble bare liggende på gulvet med framstrakte, avslappede poter mens hun så på meg med de gulgrønne katteøynene sine.

Det vil si: Hun så på meg som om det var jeg som var idioten som ikke visste at det bare var en fjærdings i en tråd.

– Du kan ikke lure deg unna sorg. Det er et helvete, men man må bare ­gjøre det

Gjallet i sentralnervesystemet

«Hun kan bli nervøs om hun sover alene» hadde katteeieren ymtet frampå om, og ettersom en nervøs katt var det siste jeg ønsket, hadde jeg lovet å sove der.

Det var med en viss uro over at jeg ikke hadde fått lekt med henne de foreskrevne femten minuttene, hun var jo ikke interessert, at jeg gikk til sengs inne på min sønns rom i kattekåken den kvelden.

Kom hun til å klikke fullstendig i løpet av natta?

Jeg visste de pleide å sove med dørene åpne, og at hun fikk gå som hun ville inn på rommene, men nå lukket jeg døra og stappet propper i ørene.

Det tok likevel ikke lange tida før både lyden av mjauing og kloring på døra gjallet gjennom sentralnervesystemet.

Da jeg åpnet døra hoppet hun rett opp i senga. Med så rolige bevegelser som mulig bakset jeg meg på plass ved siden av henne, forstod at det ikke var noen vei utenom.

En gang leste jeg en sak om en golden retriever og dens eier - som en dag våknet opp uten ansikt, og at det måtte ha vært hunden som flerret det av, det fantes ingen annen mulighet.

Det var dette som surret rundt i hodet mitt mens jeg lå som en spent stålfjær med den malende katten kloss inntil meg, som mjauet hver gang jeg sluttet å klø henne mellom ørene.

«Ikke kræsj, da» sa Christina til ektemannen før han skulle hoppe i fallskjerm

«Nå er vi venner»

Jeg tror jeg sovnet først i gryningen. Men noe skjedde i nattens mulm og mørke, og det er mulig det bare var ren utmattelse, men på et punkt, da hun kom opp i senga for n´te gang og la seg inntil meg, forstod jeg at hun ikke kom til å skade meg.

At hun ikke kom til å flerre av meg ansiktet eller plutselig sitte i låret mitt. Jeg kjente at hun var forsiktig med potene sine. Når hun spaserte over meg der jeg lå med harehjerte og holdt pusten, kjente jeg de myke potene hennes mot huden, og forstod at hun tok hensyn ved å holde klørne inne.

De gangene hun litt prøvende strakk dem ut, og jeg sa nei, trakk hun dem raskt til seg.

Etter en dårlig natts søvn gikk vi på do sammen, som om vi var to gamle venninner. Jeg på mennesketoalettet, hun på kattetoalettet.

Da jeg vasket hendene, ville hun også ha vann, og lepjet i seg litt fra krana.

«Nå er vi venner» skrev jeg i en sms til katteeieren før jeg dro på jobb, og betrygget med at alt var bra.

Det var selvsagt en total undervurdering av hvor lunefulle disse kattedyrene er.

- Alt endret seg da jeg ga slipp på håpet om å bli frisk

Det største byttet

Natt nummer to ble vi uvenner. Klokken var bare tre da jeg våknet av at hun mjauet, hoppet opp i senga til meg og begynte å fekte med klørne etter foten min.

Hun var tydeligvis i lekehumør. Jeg derimot var i sovehumør. Da jeg kjeftet på henne og bad henne om å stoppe, bare fortsatte hun.

Katter er jegere som jakter på natten. Nå lå jeg der i senga og følte meg som det største byttet hun noensinne hadde fanget.

Da hun også prøvde å bite meg, kjente jeg at grensa var nådd. Jeg skysset henne ut av rommet, lukket døra og ble liggende søvnløs resten av natten.

Da Anders kom hjem fra Sunnaas, var han en ektemann nesten blottet for empati

En ny forespørsel

Etter den natten har jeg sovet i min egen seng, men samvittighetsfullt utført mine plikter som kattepasser.

Da jeg dro innom henne på morgenen, etter den første natten hun sov alene, var det med en viss bekymring for hvorvidt hun hadde blitt gal av for lite lek og av å sove alene.

I mitt indre så jeg for meg bilder av katten i fullt firsprang over gulvet med det uttrykket Jack Nicholson hadde i Gjøkeredet, og en leilighet snudd på hodet.

Istedenfor var det en helt avslappet katt som kom gående mot meg da jeg åpnet døra. Hun så på meg med et rolig blikk, som om vi to var gamle venner.

Og hvem vet, mirakler kan skje. Jeg skal passe henne noen dager neste uke også. Men i mitt stille sinn tenker jeg som så, at jeg aldri kommer til å bli et kattemenneske.

I mellomtiden har jeg fått en ny forespørsel. Søsteren min skal til Danmark en god ukes tid og rakk ikke å gi hunden den nødvendige rabiesvaksinen for å kunne ta henne med.

Milli heter hun, er søt som et drops, men klikker i vinkel når hun ser en katt, bjeffer for den minste lille lyd og vil kaste ball 24/7. Om jeg kunne passe henne?

Selvsagt kan jeg det.

Oppdag mer mote, livsstil og historier fra virkeligheten på KK.no