HMMMM: Skal tro om det er lov å ta den største pakken først? Eller er det et system i det? FOTO: NTB Scanpix
HMMMM: Skal tro om det er lov å ta den største pakken først? Eller er det et system i det? FOTO: NTB Scanpix
KK mimrer:

Det var bare å be en stille bønn om å slippe å få luke 24, der tøvær og nysetokter gjennom hele desember hadde rukket å trekke seg inn i baksten

Hva er din beste adventskalender? Vi tok turen ned i juleminnenes dal.

Den første luka i kalenderen var alltid den mest spennende. Satte standarden for hele desember. Eller snarere, den første pakken. Mamma laget nemlig pakkekalender og hadde alltid en omtenksom og samtidig praktisk tilnærming. Handlet inn ting som søstrene mine og jeg likevel trengte, som hårstrikk, tannbørste og leppepomader, med en tvist i form av uventede smaker og farger. Sånn sett var mammas kalender ikke bare omtenksom, den var også miljøvennlig, siden familiens samlede forbruk ikke økte nevneverdig i adventstida. Co2-avtrykket vårt forble uforandret.

Hvert fall frem til julaften.

LES OGSÅ: Husker du påleggene fra barndommen? Har de tålt tidens tann? Vi lot 70-tallet møte 2018 og smakte oss gjennom barndommens søte dal

JULEMORGEN: Ingenting var som å sette bena på iskaldt gulv og pile bort til adventskalenderen, det første man gjorde. Her en kalender for den som tvinner tommeltotter og ikke får dagene til å gå i november. FOTO: NTB Scanpix
JULEMORGEN: Ingenting var som å sette bena på iskaldt gulv og pile bort til adventskalenderen, det første man gjorde. Her en kalender for den som tvinner tommeltotter og ikke får dagene til å gå i november. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Andre fikk sjokoladekalender. Jeg var julegransgrønn av misunnelse på dem. I dag vet jeg at sjokoladekalendere koster 10 kroner på Nille og er adventstidens avlatshandling. Men da! Kunne det finnes noe bedre enn å starte dagen med sjokolade?

HVIT I KANTENE: Sjokoladefigurer, som gjerne ledet tankene til østeuropeisk fauna, var for de få heldige på 70-tallet FOTO: NTB Scanpix
HVIT I KANTENE: Sjokoladefigurer, som gjerne ledet tankene til østeuropeisk fauna, var for de få heldige på 70-tallet FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Eh, jo, det kunne visst det. Kalendersjokolade smakte skap. 24 uutholdelige biter av tørr kakaosjokolade som kornet seg i munnen, og den eneste formildende omstendigheten var at sjokoladen muligens hadde en litt artig form: som en julenisse eller et juletre, om enn med et litt utydelig omriss. Da kunne venninnene mine le litt, før de beit av en gråhvit sjokoladefot og gosset seg over oss som hadde fått sokker. For Nissen lignet da vitterlig mer på den østeuropeiske dokkemannen Jon Blund fra «Jul i Skomakergata»? Han som hver dag i desember kom med velvalgte utdrag fra FNs barnekonvensjon og ga oss noe å tenke på der vi satt i vår kalenderoverflod. 70-tallet var ikke en lett tid å vokse opp. Man kjente på ansvaret. Jeg husker en gutt i klassen som løp rundt i skolegården i 1978 og ropte «Kom! Bli med og befri Aldo Moro!».

Barne-tv, kanskje var det «Halvsju», hadde en artig vri på adventskalenderen. Man kunne legge mange små pakker oppi et fargerikt plastspann, og fra hver pakke var det et sløyfebånd som løp over kanten, med nummer på. Venninnen min hadde en slik kalender. Hver morgen sto hun ved bøtta og trakk i silkebåndet og forsøkte å løse opp flokene for å få løs pakken sin. Jeg tror hun hadde saks ved siden av.

DYRISK MORO: Hva med et festlig bilde, for å korte ned ventetiden frem mot jul? FOTO: NTB Scanpix
DYRISK MORO: Hva med et festlig bilde, for å korte ned ventetiden frem mot jul? FOTO: NTB Scanpix Vis mer

En annen venninne fikk bildekalender. Ja, en bildekalender. Ikke engang et bibelvers eller en julerelatert figur. Bare et bilde. Kanskje av en kattepus eller en dukke. Hva skulle du si da, når du kom på skolen og de andre spurte hva du hadde fått i julekalenderen? En kattunge? Tja, det burde hvert fall gitt kred. Om du stoppet der.

Klassekalenderne var et kapittel for seg selv. En gang laget frøken en kommodekalender av fyrstikkesker. Oppi hver skuff skulle alle legge en liten ting de ville gi bort. Jeg husker ikke hva jeg ga bort. Kanskje jeg ikke gaven min. At den var for liten.

ORDEN I REKKENE: Frøken var oppfinnsom og laget en kommode av fyrstikkesker, med plass til mange små gaver som barna ga hverandre. FOTO: NTB Scanpix
ORDEN I REKKENE: Frøken var oppfinnsom og laget en kommode av fyrstikkesker, med plass til mange små gaver som barna ga hverandre. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Men pepperkakehjertene så man godt. Overlesset med nonstop, på rekke og rad i trekkfulle klasseromsvinduer. Vinnerne ble trukket hver dag, med to på mandag og to på fredag, og her var det bare å be en stille bønn om å slippe å få luke 24, der tøvær og nysetokter gjennom hele desember hadde rukket å trekke seg inn og gjort baksten slagnet.

LIVETS LOTTERI: Heldig var den som vant nummer 24 i klassens pepperkakefkalende. Eller ... FOTO: NTB Scanpix
LIVETS LOTTERI: Heldig var den som vant nummer 24 i klassens pepperkakefkalende. Eller ... FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Etterhvert kom Flax-kalenderen fra Norsk tipping. For en glede! Den forente på sømløst vis på gud og gambling. Børs og katedral. Nå kunne man skrape seg frem gjennom kristne og tradisjonelle symboler - med det niende og tiende bud friskt i minnet, samtidig som vinnersjansen (ca. en til 500 000) ga næring til materialisme og mammon.

SKRAPESYK: I Flax-kalenderen gjelder det å skrape frem like symboler. Akk ja, godt jula varer helt til påske. FOTO: NTB Scanpix
SKRAPESYK: I Flax-kalenderen gjelder det å skrape frem like symboler. Akk ja, godt jula varer helt til påske. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Et juletegn like sikkert som influensa er adventskalendere fra velforeninger og idrettslag. Solgt på døra i en tid der motstandskraften er som svakest. Man kan skrape også der, eller åpner uker. Men drømmen om en ny bil blir raskt avløst av maktesløsheten over hva du skal gjøre med blandebatteriet fra den lokale rørleggeren. Det som krever rørleggerarbeid i tusenkronersklassen. Trøsten er at du har støttet idrettslaget. At ditt bidrag har gjort at kanskje en foreldre mindre trenger å selge doruller.

Har man vokst opp med pakkekalender slutter man ikke så lett. Tidligere om årene har jeg fart som Åsgårdsreia over Clas Ohlson og andre småtjonbutikker og handlet inn tingene som ingen visste at de trengte – og som det viste seg at de heller ikke trengte. Men i år har barna sagt at de ikke ønsker seg pakkekalender. De har laget seg en egen kalender, av hyggelige opplevelser de skal gjøre sammen. Så nå er håpet mitt at noen av opplevelsene også skal inkludere meg, som takk for alle tingene fra Nille de har fått opp gjennom årene.

undefined
Til forsiden