Som journalist blir man vant til å fortelle andre menneskers historier. Skrive om hva andre strever med og hvordan politiske beslutninger påvirker menneskers hverdag. Å skrive om sitt eget liv føles uvant, men nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn - være seg prøverør, donasjon eller surrogati - var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn.