SELVBESTEMT ABORT: Demonstrasjon for fri abort utenfor Stortinget i Oslo i april 1975. Tre år senere ble loven innført i Norge. FOTO: NTB scanpix
SELVBESTEMT ABORT: Demonstrasjon for fri abort utenfor Stortinget i Oslo i april 1975. Tre år senere ble loven innført i Norge. FOTO: NTB scanpix
Selvbestemt abort:

- Det var ikke før jeg selv fikk utført en abort, at jeg innså hvilken kamp kvinnene før meg har kjempet

Nå er det 40 år siden loven om selvbestemt abort ble innført i Norge.

«En formiddag hørte vi en kvinne skrike noe aldeles forferdelig. En av kvinnene mente at skrikene måtte komme fra en fødende lenger borte i korridoren og de andre slo seg til ro med det. De kunne holde seg for ørene. Det kunne ikke jeg. Det var uutholdelig å måtte ligge der og ikke kunne rømme fra det hele.

Utdraget over er hentet fra boken Dommen skrevet av Hanna Kvanmo, tidligere parlamentariske leder for SV, i 1990 - og er et unikt vitnesbyrd med tanke på hvordan kvinnenes situasjon - de som «havnet i uløkka» - var på 30-tallet.

Da jeg nylig leste dette avsnittet, sett gjennom øynene til 11 år gamle Hanna som ligger på sykehuset etter en sykkelulykke, slo det meg hvor heldig vi som har tatt valget om å avslutte en graviditet egentlig er, og det var ikke før jeg selv fikk utført en abort i 2014, at jeg innså hvilken kamp kvinnene før meg har kjempet.

«Så ble det stille. Og etter en stund ble en seng trillet inn på rommet til oss. Kvinnen som lå i sengen, gråt hjerteskjærende. Sykepleierne forsvant ut av døren og hun som lå i nabosengen spurte forsiktig hvorfor hun gråt. Da brast demningen helt. Men av det hun sa forsto jeg at hun hadde fått fjernet et foster, og at overlegen hadde foretatt inngrepet uten bedøvelse. Hun ble roligere etter hvert av sympatien hun følte fra de andre kvinnene. Overlegen hadde villet statuere et eksempel og avholde henne fra å komme igjen i samme ærend. Hun hadde to barn utenfor ekteskap fra før, dette var hennes annen abort.

ENGASJERT: Hanna Kvanmo var én av 78 stortingsrepresentantene som til slutt fikk gjennomført loven om selvbestemt abort våren 1978. Dette bildet er tatt ved en annen anledning. FOTO: NTB scanpix
ENGASJERT: Hanna Kvanmo var én av 78 stortingsrepresentantene som til slutt fikk gjennomført loven om selvbestemt abort våren 1978. Dette bildet er tatt ved en annen anledning. FOTO: NTB scanpix Vis mer

(...) Jeg visste fra samtaler jeg hadde overhørt når voksne snakket om ting som ikke var ment for mine ører, at kvinner med penger kunne få ordnet en abort hos kloke koner, med at det hendte at det gikk galt. De blødde i hjel hvis de ikke fikk legehjelp i tide. Jeg visste også at det hendte at de fikk svære betennelser og blodforgiftning, som kunne medføre døden. Men jeg visste også at var man rik nok så kunne det la seg ordne uten særlig risiko.

Jeg hadde hørt om strikkepinner og kateter, men kateter var vanskelig å oppdrive. Hvordan dette egentlig foregikk, fikk jeg vite der på sykestuen, for hun hadde prøvd å fjerne fosteret selv og fortalte i detalj hvordan hun hadde gått fram. Hun hadde fått i gang blødning, men ikke klart å få ut fosteret. Derfor hadde hun havnet på sykehuset der overlegen fant seg beføyet til å gi henne straff for hennes gjerninger.

(...) Det var hard kost for en elleveåring, og jeg tenkte mye på de mange kvinnene jeg kjente som hadde en stor ungeflokk og en arbeidsløs mann. Mange av dem slet seg helseløse for å holde nøden og skitten unna, mens andre sank ned i apati og lot alt skure og gå.

(...) Lite ante jeg den gang at jeg skulle bli en av de 78 stortingsrepresentantene som til slutt fikk gjennomført loven om selvbestemt abort våren 1978. Da ble loven fra 1975 endret slik at det ikke lenger skulle være nemnder som avgjorde, men kvinnen selv - «dersom inngrepet kan skje før utgangen av tolvte svangerskapsuke», som det heter.» (Utdrag Dommen av Hanna Kvanmo)

LES OGSÅ: - Vi må tørre å snakke om abort

- Det å ta en abort, uansett hvor klar man er på at det er det som er det mest riktige å gjøre, er en svært tøff prosess

Jeg kan bare snakke for meg selv, men det å ta en abort, uansett hvor klar man er på at det er det som er det mest riktige å gjøre, er en svært tøff prosess. Både fysisk og mentalt. Jeg var totalt uforberedt på hva jeg skulle gjennom. Jeg visste ikke en gang hvem jeg skulle ringe for å få satt opp en time eller hvor en abort ble utført.

Et kjapt google-søk peilet meg inn på Ullevål sykehus, og her kom jeg i kontakt med et helt fantastiske helsepersonell som midt i den vonde situasjonen, ga meg en enorm trygghet og støtte. Samtidig som jeg var i abortprosessen herjet debatten rundt statsminister Erna Solberg og den daværende regjeringens forslag om at fastleger skulle ha rett til å nekte å henvise kvinner til abort. «Fastleger skal kunne reservere seg mot henvisning og behandling ved alvorlige samvittighetskonflikter knyttet til liv og død, først og fremst abort», skrev NRK i januar 2014.

KK-journalist Malini deltok i demonstrasjonene i 2014 via sosiale medier. Da var det to måneder siden hun selv hadde tatt en abort:

Jeg følte jeg var en statist i et politisk spill. Jeg tør ikke tenke på hvordan det hadde vært for meg om jeg hadde møtt en lege som ikke viste forståelse for det valget jeg hadde tatt. Eller en sykepleier som ikke hadde gitt meg en støttende hånd da jeg kledde på meg sykehusskjorten. Strøk meg over kinnet rett før jeg pustet inn narkosen. Eller holdt meg i hånden da jeg våknet opp igjen av min egen gråt.

Heldigvis ble det absurde forslaget fra regjeringen Solberg raskt trukket tilbake, men det nye lovforslaget skapte engasjement på sosiale medier, og på kvinnedagen i 2014 ble det også arrangert en storstilt demonstrasjon i hovedstaden. Men dette blir bare barnemat sammenlignet med den kampen kvinnene i generasjonene over meg har kjempet. Dét må være lov å si.

Ifølge Store Norske Leksikon startet kampen om selvbestemt abort allerede i 1913 - det året kvinner fikk stemmerett i Norge - da kvinnesaksforkjemperen Katti Anker Møller (1868-1945) skrev et avisinnlegg hvor hun argumenterte for å avkriminalisere abort. På den tiden var det faktisk slik at abort var ulovlig, ifølge § 245 i straffeloven.

«Kvinner som tok abort risikerte fengsel i inntil tre år. Den som utførte abort kunne få fengsel i to år. Resultatet var at fortvilte kvinner foretok abort selv, eller fikk utført illegal (ulovlig) abort», utdrag Store Norske Leksikon.

DEMONSTRERTE: En demonstrasjon for selvbestemt abort med rundt 1000 deltakere gikk i demonstrasjonstoget, fra Youngstorget til Universitetsplassen, til støtte for kravet om selvbestemt abort i 1973. FOTO: NTB scanpix
DEMONSTRERTE: En demonstrasjon for selvbestemt abort med rundt 1000 deltakere gikk i demonstrasjonstoget, fra Youngstorget til Universitetsplassen, til støtte for kravet om selvbestemt abort i 1973. FOTO: NTB scanpix Vis mer

LES OGSÅ: Det er fortsatt myter og tabuer knyttet til abort

Kvinnene ønsket selv å ta avgjørelsen om abort - ikke «de gamle gubbene»

I 1964 ble det innvilget en ny lov i Norge om at abortsøkende kvinner måtte fremme sin sak for en legenemnd (hovedsakelig bestående av to mannlige leger) som skulle avgjøre om en abort kunne tillates i hennes tilfelle. Det vil si at kvinnen som ønsket å avbryte svangerskapet måtte legge frem saken sin selv, og satse på at «de gamle gubbene» var på hennes side.

TAKKER: KK-journalist Malini Gaare Bjørnstad mener at det er på sin plass å rette en stor takk til de som gikk i bresjen for de andre som kom etter. FOTO: KK
TAKKER: KK-journalist Malini Gaare Bjørnstad mener at det er på sin plass å rette en stor takk til de som gikk i bresjen for de andre som kom etter. FOTO: KK Vis mer

Det var flere kvinner som hadde vanskeligheter med å forholde seg til denne loven, og mange mente at det var kvinnene selv som måtte ta denne avgjørelsen - ingen andre. På slutten av 60-tallet begynte det som skulle bli en lang kamp for å få innført loven om selvbestemt abort. Kvinnebevegelsen var sterkt engasjert, og det ble avholdt store demonstrasjoner flere steder i Norge. De møtte selvfølgelig massiv motstand, spesielt fra kirken, men kvinnene og kvinnegruppene ga seg ikke. En lovendring måtte til.

I 1978 ble loven om selvbestemt abort vedtatt - med én stemmes overvekt i Stortinget. Og dette betydde at kvinnene endelig kunne få bestemme selv hvorvidt hun ønsket å avbryte svangerskapet, så lenge den ble utført før utgangen av tolvte uke.

Kampen for selvbestemt abort varte i 65 år, og det er ikke før du ligger der - i et rom med sykesenger på rekke og rad omringet at jenter i samme situasjon - at du innser at du, ironisk nok, er heldig. Du slipper hånlige bemerkninger. Du slipper å legge frem saken din for en nemd. Og du slipper å ty til en strikkepinne.

Våren 2018 kan vi feire at det er 40 år siden loven om selvbestemt abort ble innført i Norge - og det er på sin plass å rette en stor takk til de som gikk i bresjen for oss andre som kom etter.

Til info: denne kommentaren ble skrevet våren 2018.

LES OGSÅ: Ønsker mer åpenhet om abort: - Sorgen føltes bunnløs der og da

Til forsiden