Det var ett øyeblikk jeg fryktet mer enn noe annet da jeg skilte meg. Og jeg er ganske sikker på at andre i den situasjonen gruer seg for nøyaktig det samme: Å si de umulige fem ordene til barna: «Mamma og pappa skal skilles».

Når og hvordan det skulle skje, hadde jeg tenkt mye over. Men hadde ikke funnet noe svar. Det finnes jo aldri noe bra tidspunkt for å si noe som vil endre to små menneskers liv for alltid. Det var egentlig ikke planlagt da det endelig datt ut av meg en varm ettermiddag i mai, da vi var ute og gikk tur.

Gertrud på knapt tre år satt i vognen, og Ingrid på fem gikk ved siden av i en helt ny rød vårjakke. Jeg hadde ikke ventet noen reaksjon fra Gertrud siden hun var så liten, men jeg hadde forberedt meg på at Ingrids røde jakke ville bli helt våt på brystet av tårer. Det gjorde den ikke. Hun tittet bare opp på meg og sa «ok». Så gikk vi videre.

LES OGSÅ: Skilsmissebarn som bor hos begge foreldrene er mindre stresset

- Lykkelige skilsmisser finnes bare i ukeblader

Selvfølgelig kom reaksjonen senere. Og selvfølgelig kom det mange reaksjoner. Men ikke den dagen. Da jeg ble skilt, var mye som ikke gikk som forventet. Først og fremst hadde jeg ikke forestilt meg at det gjorde så vondt. Og i hvert fall ikke at det ville ta så lang tid.