SKILSMISSE: Journalist Karin Heurlin forteller hvordan det var å gå gjennom skilsmissen. FOTO: Jacob Ljørring
SKILSMISSE: Journalist Karin Heurlin forteller hvordan det var å gå gjennom skilsmissen. FOTO: Jacob LjørringVis mer

Skilsmisse:

- Det var ingen som var døde. Men det føles litt sånn når man blir skilt

Det er ingenting så forlatt som et tomt barneværelse annenhver uke. Det fant journalisten Karin Heurlin ut da hun ble skilt og skulle begynne et nytt liv.

Det var ett øyeblikk jeg fryktet mer enn noe annet da jeg skilte meg. Og jeg er ganske sikker på at andre i den situasjonen gruer seg for nøyaktig det samme: Å si de umulige fem ordene til barna: «Mamma og pappa skal skilles».

Når og hvordan det skulle skje, hadde jeg tenkt mye over. Men hadde ikke funnet noe svar. Det finnes jo aldri noe bra tidspunkt for å si noe som vil endre to små menneskers liv for alltid. Det var egentlig ikke planlagt da det endelig datt ut av meg en varm ettermiddag i mai, da vi var ute og gikk tur.

Gertrud på knapt tre år satt i vognen, og Ingrid på fem gikk ved siden av i en helt ny rød vårjakke. Jeg hadde ikke ventet noen reaksjon fra Gertrud siden hun var så liten, men jeg hadde forberedt meg på at Ingrids røde jakke ville bli helt våt på brystet av tårer. Det gjorde den ikke. Hun tittet bare opp på meg og sa «ok». Så gikk vi videre.

LES OGSÅ: Skilsmissebarn som bor hos begge foreldrene er mindre stresset

- Lykkelige skilsmisser finnes bare i ukeblader

Selvfølgelig kom reaksjonen senere. Og selvfølgelig kom det mange reaksjoner. Men ikke den dagen. Da jeg ble skilt, var mye som ikke gikk som forventet. Først og fremst hadde jeg ikke forestilt meg at det gjorde så vondt. Og i hvert fall ikke at det ville ta så lang tid.

Når jeg sa «nå går det bedre», så stemte det ikke. Men etter et år følte jeg ikke at jeg kunne tillate meg å fortsette å sutre. Bare for mine nærmeste, som utrettelig lånte øre til alle de tingene de hadde hørt så mange ganger før, og som en dag fikk en venninne til å utbryte: «Så glad jeg er for at du ikke har en hage med et stort tre i. For da hadde du vel hengt deg i det.»

Det var ikke fordi jeg angret på bruddet. Skilsmissen var den riktige beslutningen. Det var heller ikke fordi eksmannen min og jeg hadde stygge krangler. Vi hadde vel det man kan kalle en lykkelig skilsmisse, selv om jeg ikke er mye for å bruke det uttrykket. (Psst: Tegnene på at parforholdet ditt er i fare!)

I mine øyne finnes lykkelige skilsmisser bare i ukebladene der folk av gode grunner ikke kan si annet. Hvorfor fortsatte jeg så med å være så trist at det var en kraftanstrengelse bare å ta på seg sko om morgenen? Blant annet fordi jeg hadde gjort mine barn til skilsmissebarn med delt omsorg. Hver onsdag skulle de si «vi ses om en uke» enten til mamma eller pappa. I begynnelsen føltes avskjedene litt som å dø. Jeg vet altfor godt hvordan det ser ut når en jente på fem år gråter ned i grøttallerkenen sin fordi hun ikke vil si ha det. Og jeg glemmer aldri den kvelden jeg leverte ungene hjemme hos pappaen deres før jeg syklet hjem til meg selv.

– Mamma, sa Ingrid nede fra dyna si.

– Kan du ikke bli bare litt lenger før du går.

Den setningen har jeg gjort til tittel på en bok jeg har skrevet om dette, så jeg har sett mye på den senere. Men jeg venner meg aldri til den.

LES OGSÅ: Finnes det egentlig lykkelige skilsmisser?

TOBARNSMOR: - Jeg glemmer aldri den kvelden jeg leverte ungene hjemme hos pappaen deres før jeg syklet hjem til meg selv. FOTO: Jacob Ljørring
TOBARNSMOR: - Jeg glemmer aldri den kvelden jeg leverte ungene hjemme hos pappaen deres før jeg syklet hjem til meg selv. FOTO: Jacob Ljørring Vis mer

Opplevde en ensomhet som jeg aldri hadde kjent før

Når man blir skilt, er det mye å venne seg til. Alt var jo forandret. I årevis hadde jeg levd i en kjer­nefamilie med faste rutiner og trampoline og grill i hagen. Nå bodde jeg i en mindre leilighet med gulnet tapet og en stor luftmadrass som foreldrene mine hadde kjøpt til meg på super­ markedet. Jeg hadde ingen ordentlig seng. Og heller verken bord eller stoler, for da jeg flyttet ut fra mitt tidligere hjem en mandag formiddag, var det en ting som var viktigere enn noe annet: Barna mine skulle ikke komme hjem til et halvtomt hus med bare tomme felter og avtrykk av det livet de en gang hadde.

Den gangen trodde jeg nok at jeg skulle klare å skåne barna. Det kunne jeg selvfølgelig ikke. Uansett hvor mye eller lite jeg bar ut i flyttebilen, ville deres liv aldri mer bli det samme. Spisebordet spilte ingen rolle. Det gjorde det heller ikke for meg. At jeg manglet møbler og bodde i en mye mindre bolig enn før, betydde ingenting i det store regnskapet.

Det var i hvert fall ikke det jeg lå og gråt over på luftmadrassen min. For meg var det langt verre at vi aldri igjen ville sitte mor, far og barn rundt det spisebordet. I hvert fall ikke uten at en av oss var gjest. Det var jo ingen som var døde. Men det føles altså litt sånn når man blir skilt.

Jeg opplevde i hvert fall en ensomhet som jeg aldri hadde kjent før. Det var som den satt i veggene i den nye leiligheten, som fortsatt luktet av den tidli­gere eieren. Selv om jeg antakelig har Danmarks beste foreldre, venner og kolleger, så er det ikke det samme som å være den ene halvdelen i et parforhold. Det finnes ikke noe så tungt som å sykle alene hjem fra en juleavslut­ning i barnehagen mens barna vinker fra baksetet i pappas bil. Og det finnes ikke noe så forlatt som et tomt barneværelse annen­ hver uke.

LES OGSÅ: - Mange føler seg ensomme i parforholdet

Fiskeboller i karri

Selvsagt fikk jeg nye møbler, og selvsagt begynte leiligheten langsomt å bli et ok sted for meg og barna mine. Jeg tror de fleste fraskilte kan huske sin første tur på Ikea etter skilsmissen.

Ikea er sjelden bra for humøret, men skilsmisseturen er likevel verre enn vanlig. For meg var det i hvert fall ikke en del av drømmen at jeg som 35­-årig enslig mor skulle gå rundt og se på køyesenger og kommoder. Men min tur på Ikea var faktisk ikke så ille. Det var nærmest hyggelig. Jeg hadde med faren min, og på vei hjem i mine foreldres Ford Focus var vi enige om at jeg hadde gjort noen gode kjøp, og at jeg nok skulle få et hyggelig hjem.

Foreldrene mine var i det hele tatt en helt uunnværlig støtte. De kom inn til København til minst én overnatting i mine barneuker, da de hentet og brakte barna, og da jeg kunne komme hjem fra jobb til en leilighet som du et av min mors fiskeboller i karri. Når de kom, sank skuldrene mine alltid med et par centimetre. Også venninnene mine fortjente en medalje. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle kommet gjennom uten dem.

Min barn­domsvenninne sørget for å re opp til meg og jentene mine på gjeste­ værelset sitt når vi trengte å komme litt vekk, og hun fikset det slik at vi dro på ferie til Frankrike med hennes familie. En annen lærte meg hvordan jeg skulle takle en mann på første date. En tredje sendte meg hver morgen en kort sms: «Er du i live?»

LES OGSÅ: Dette har du krav på ved en skilsmisse

Orket ikke Facebook

Jeg må innrømme at jeg hadde det vanskelig med Facebook. Jeg orket ikke alle de nylagde bollene og glade barna, all den lykken.

I en periode foretrakk jeg folk som hadde vært gjennom en krise, akkurat som jeg. Det angrer jeg på, for i et ekte vennskap skal man kunne glede seg over den andres idyll selv om man selv ligger nede og har mistet mobilen sin på bar sist lørdag. Når man er i sorg, finnes det mange gode råd til å komme videre: «Tenk positivt.» «Si tre ting du er takknemlig for før du sovner.» «Gjør noe bra for deg selv.»

Den slags hjalp ikke for meg. Det var faktisk bare én ting som til slutt fikk meg til å se det berømte lyset i enden av tunnelen.

Det var tid. En skilsmisse krever tid. Masse tid. Selv prøvde jeg å skynde meg gjennom sorgen. Men det kan man dessverre ikke. I mitt ønske om å stenge det svarte hullet, tenkte jeg at det nok ville hjelpe å få en kjæreste. Så det prøvde jeg på. Jeg opprettet en profil på en datingside med et bilde som lignet noenlunde på meg selv, på en god dag. Kort etter gikk jeg på min første date med en mann som kalte døtrene sine for «prinsessene», og som mente at ekskona var psykisk syk. Vi så ikke hverandre igjen.

Det ble heller ingen date nummer to med ham som hadde løyet seg ti år yngre. «Det er fordi jeg er så ung av sinn», forklarte han. Jeg opplevde at jeg var en dårlig utgave av meg selv når jeg datet. Jeg lo på de gale tidspunktene og stilte altfor mange spørsmål av redsel for pinlig taushet. Samtidig tok jeg meg selv i å skryte. Som om jeg var et bedre kort i kjærligheten fordi jeg en gang hadde intervjuet statsministeren.

Man kan si mye stygt om nettdating og kjøttmarked. Men man kan også si at det er et nødvendig onde hvis man gjerne vil dele livet med et annet menneske. Det ville jeg, så jeg hang i. Man kan jo ikke få noen ny jobb uten å sende søknader, heller.

LES OGSÅ: Psykolog: - Du faller aldri for feil person

«Du dater som en som spiller badminton på onsdagene. Meget rutinepreget»

Til slutt ga jeg nesten opp. Det ble ikke bedre da jeg var på date med en høy mann med dress og glattslikket sveis som virket som en som hadde datet en del før. Jeg kunne høre på spørsmålene hans og de morsomme historiene at det ikke var første gang de kom ut av munnen hans. Dagen etter sendte han meg en sms: «Takk for i går. Du virket veldig nervøs. Mitt råd til deg er at du bør gå ut og date flere menn. Hell og lykke», avsluttet han.

FANT LYKKEN: Fant lykken med ny mann. - I dag er vi gift, og vi har et meget langt spisebord hvor det er plass til våre til sammen fem barn. FOTO: Jacob Ljørring
FANT LYKKEN: Fant lykken med ny mann. - I dag er vi gift, og vi har et meget langt spisebord hvor det er plass til våre til sammen fem barn. FOTO: Jacob Ljørring Vis mer

På det tidspunkt var nok min tålmodighet med menn og dating litt tynnslitt, så i stedet for et høflig svar skrev jeg: «Du dater som en som spiller badminton på onsdagene. Meget rutinepreget.» Her sluttet vår kontakt. En kveld satt jeg hjemme sammen med en venninne og fortalte om mitt datingliv. Han høye med sveisen var en av de beste historiene, og for å gjøre fortellingen mer levende, viste jeg et bilde av ham fra profilen hans. Han var en flott mann. Det visste jeg godt. Men jeg visste ikke at når jeg gikk inn på hans datingprofil, kunne han sitte hjemme og se at jeg hadde gjort det. I hans hode betydde det at jeg ikke kunne glemme ham, så han valgte å invitere meg på en burger og et glass vin.

I dag er vi gift, og vi har et meget langt spisebord hvor det er plass til våre til sammen fem barn.

LES OGSÅ: Dette er den alderen der flest kvinner skiller seg

Dine, mine, våre

For mine barn er skilsmisselivet et helt normalt liv. De er nå åtte og ti år gamle, og er to meget glade jenter. Selvsagt har de en innviklet tilværelse hvor de annenhver uke skifter adresse, og der det alltid er noe de har glemt å ta med. De har nok et større savn, men også flere mennesker omkring seg enn mange andre barn.

– I all verden, sa en eldre dame på bussen da min yngste fortalte hvor mange søsken hun hadde.

Og hun har jo rett. Mine barn har åtte søsken hvis man teller alle hele, halve og stesøsken. Det lyder forvirrende for andre. Men ikke for dem. De er glad i alle søsknene sine og tenker ikke over hvor hele eller halve de er. Livet blir bra igjen etter en skilsmisse. Men det tar tid. Et år etter skilsmissen vokste Ingrid ut av den røde vårjakka som hun hadde hatt på da jeg ga den vanskelige beskjeden. Gertrud arvet den. Til slutt var også hennes armer vokst ut av ermene. Jeg må innrømme at det var noe som lettet i meg da jeg kastet den.

LES OGSÅ: Espen ble bonuspappa til Helene da hun var fire: - Jeg følte større kjærlighet for mitt biologiske barn

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: