KAFFELIVETS SKOLE: Journalist Hege Løvstad Toverud går livets melkeskole hos barista Lars Huse. FOTO: Ingvild KJøde
KAFFELIVETS SKOLE: Journalist Hege Løvstad Toverud går livets melkeskole hos barista Lars Huse. FOTO: Ingvild KJødeVis mer

Kaffeskum

«Dette er øyeblikket alt kan snu. Et slags kaffens vippepunkt»

Ferdig utlært av en ekte barista var journalist Hege Løvstad Toverud klar til å skumme melk på proffmåten. Det gikk sånn passe.

Fire liter melk. Kanskje mer. Det var det som gikk med på påskeaften da jeg våknet og fikk lyst til å lage latte art. «Unger, nå skal mor bli barista», ropte jeg, med vår og virketrang i kroppen. Nå skulle mannen få kaffe på senga. Det var tross alt han som hadde kjøpt inn den nye kaffemaskinen som fylte den ene kjøkkenbenken, og som var kommet ens ærend fra en fancy fabrikk i Milano for å forgylle morgenene våre.

DRØMMENDE MORGENKAFFE: Sånn skulle det se ut. Men svanen endte med å styrtlande og siden drukne. FOTO: NTBScanpix.
DRØMMENDE MORGENKAFFE: Sånn skulle det se ut. Men svanen endte med å styrtlande og siden drukne. FOTO: NTBScanpix. Vis mer

I 15 år hadde den samme kjøkkenbenken vært okkupert av en annen kaffemaskin. En klassisk Pavoni, min manns medgift fra ungkarsdagene inn i ekteskapet. Pavonien var i høypolert krom og så analog at espressoen kom dryppende ut i så små doser at den var kald før siste dråpe landet. Kanskje var det jeg som gjorde noe feil. Eller kanskje var det mannen min. Det tross alt var han som styrte Pavonien, med samme presisjon som en Vespa-sjåfør gjennom Romas trange gater. «Chiao», brukte vi å si med ironisk etterklang, mens vi tok espressoen på styrten. Den var tross alt kald .

Hver jul var det samme problem. Hvor skulle vi sette bakebrettene? Skjære opp ribba? Benken var jo opptatt av kaffemaskinen. Etterhvert hadde maskinen fått et platå å stå på som også var i krom, med det resultat at maskinen nå bygde ut enda mer i bredden og dybden. Det var som prinsesse Diana sa: «There where three of us in this marriage. It was a bit crowded».

For et halvt år siden skjedde det noe. Pavonien var borte. Pakket ned. Ungkarsmaskinen sto nå i en eske på loftet, der den ventet på å stige i samleverdi, eller på nytt eierskap i neste generasjon. For å låne en linje fra luksusklokka Patek Philippe: «You never actually own a Pavoni. You merely look after it for the next generation».

En stund breiet vi oss på kjøkkenet. Lagde overdådige stilleben av frukt og grønt på den åpne flaten. Men så begynte lyden liksom å slå tilbake mellom veggene. Det var noe som manglet. Og noe som lå i luften.

LES OGSÅ: Gladnyhet for kaffeelskere

«Jeg har bestilt oss en ny kaffemaskin», sa mannen min en dag. Ungdommene jublet. Nå kunne vi ha kapselmaskin, som andre folk. Lage kakao med et tastetrykk. Kapseldiskusjonen hadde vi hatt før og jeg hadde ytret mitt syn på hva jeg mente om aluminium til engangsbruk. En dag ville det strande en hval med buken full av aluminiumskapsler fra Nestlé, merk dere mine ord. Mannen min hadde åpenbart lyttet til fremtidsdystopien. Den nye maskinen var manuell, kunne han opplyse, men med noen tilleggsknapper som gjorde den mer anvendelig enn Pavonien.

Jeg gledet meg. Nå skulle det bli skum. Hjerter og juletrær. Nei, forresten, det var for nybegynnere. Jeg så for meg svaner med triple lag fjær, søte pandaansikt, ja til og med Mona Lisa hadde noen laget i kaffeskum.

GRISEGOD KAFFE: Snart kom den nye maskinen fra Italia. Da skulle mandagsmorgenene få et lekent preg ... FOTO: NTBScanpix.
GRISEGOD KAFFE: Snart kom den nye maskinen fra Italia. Da skulle mandagsmorgenene få et lekent preg ... FOTO: NTBScanpix. Vis mer

Smellen kom påskemorgen, da jeg for første gang satte damptuten nedi melka og ga full gass. Mens spruten sto ble melka varmere og varmere, og til slutt røyk det av den, som av brent grøt. Og det uten et hint av skum. Jeg vendte meg til høyere makter: bruksanvisningen på vår splitter nye Gaggia Classic. Joda, konstaterte jeg raskt. Jeg hadde gjort det etter melkeforskriftene.

Hva var det da som var galt? Kunne det være maskinen? Eller var det jeg som manglet fingespitzgefühl?

Jeg ransaket hukommelsen etter alle som har stått bak en kaffedisk gjennom tidene. Så dem for meg. Det ga en viss trøst. Kunne de lage melkeskum, så måtte vel jeg også klare det. Helt til jeg kom til å tenke på at jeg selv sto bak en sånn disk en gang. Jeg var 20 år og student. Laget kaffe på proff maskin og ba en stille bønn for hver eneste kunde om at de ikke måtte bestille cappuccino. Og om de gjorde det, skjøv jeg koppen med det sørgelige innholdet over disken med en flau mine og ropte litt for fort og høyt: VÆRSÅGODNESTE!

LES OGSÅ: Det beste tidspunktet å nyte kaffe på

Hver morgen resten av påsken skred jeg til melkeverket med stadig mer dalende entusiasme. Ikke engang de medfølende smilene fra familien kunne slukke sorgen. Jeg var ikke sen om uttrykke min skummende vrede, og mens melka rant i strømmer i vasken ble den gnagende mistanken min stadig sterkere: Det var nok meg.

IVRIG ELEV: Lars Huse forklarer melkeskummingens kunst, mens journalist Hege Løvstad Toverud suger til seg kunnskap. FOTO: Ingvild Kjøde
IVRIG ELEV: Lars Huse forklarer melkeskummingens kunst, mens journalist Hege Løvstad Toverud suger til seg kunnskap. FOTO: Ingvild Kjøde Vis mer

Hjelpen skulle komme fra uventet hold. Hver mandag kommer det en barrista til jobben, med ambulerende kaffemaskin på sykkelvogn. Han har skrevet boka «Coffee A-Z» og var med på å arrangere kaffefestivalen «Kaffikaze» for et par år siden. Han måtte vel være rett mann?

– Å skumme melken er det minst vanskelige ved å lage en god kaffe, sier Lars Huse (30) mens han setter damparmen nedi melka og skummer som han aldri har gjort annet. Men det har han. Lars er utdannet illustratør.

– Det virkelig vanskelige er å skyte en god espresso.

– Det var jo ikke så oppløftende ... sier jeg og forklarer ham hvor mye jeg har slitt med skummet. Hvor mange nordnorske hjelpeverb som har falt ut av min munn i prosessen.

– Det er nok ikke maskinen det er noe galt med, sier Lars. Legger forsonende til at kvaliteten på melka kan variere etter årstidene. Og at det er lettere å steame større mengde melk enn mindre, da det gir mer temperaturstabilitet. Kanskje er det der jeg har gjort feil?

THIS IS IT!: Konsentrasjonen er til å ta og føle på idet dampen slippes løs i melka. Barrista Lars Huse guider med stø hånd. FOTO: Ingvild Kjøde.
THIS IS IT!: Konsentrasjonen er til å ta og føle på idet dampen slippes løs i melka. Barrista Lars Huse guider med stø hånd. FOTO: Ingvild Kjøde. Vis mer

Med påholden melkemugge går vi i gang. Jeg føler meg som en førstereis på et frådende hav idet Lars ber meg sette tuten nedi og skru opp dampen.

– Cappuccino trenger mer luft i starten, sier han og plasserer tuppen litt innenfor veggen.

Jeg føler at dette er øyeblikket alt kan snu. Et slags kaffens vippepunkt.

Lars retter litt på vinkelen, og nå ser jeg at melka på mirakuløst vis begynner å ta foam (beklager ordspillet, journalisten er svært forventningsfull på dette tidspunktet).

– Det gjelder å få den til å sirkle, uten at det blir store bobler. Melka skal bli blank uten bobler. Helmelk er lettest å få til, sier Lars.

Han viser hvordan jeg skal flytte tuten gradvis nedover, under skummet. Så legger han til det som høres ut som et gammelt jungelordspråk i barristabransjen:

– Om melka skriker skulle du gitt deg for lenge siden.

– Skriker?

– Ja, om det kommer en hylende lyd. Da har du holdt på for lenge. Melka skal bli ca 70 grader.

LES OGSÅ: Noen typer kaffe kan ha negativ effekt på kolesterolet

Kollega Ingvild er med for å ta bilder. Hun spør om jeg virkelig har alt det utstyret hjemme på benken, med kaffekvern og alt? Jeg nikker skyldbetynget. Får uventet hjelp fra Lars:

ET LITE STEG FOR MENNESKEHETEN: Tenk at noen kan bli så glad for så lite. Journalist Hege Løvstad Toveruds første skum er et slags faktum. FOTO: Ingvild Kjøde.
ET LITE STEG FOR MENNESKEHETEN: Tenk at noen kan bli så glad for så lite. Journalist Hege Løvstad Toveruds første skum er et slags faktum. FOTO: Ingvild Kjøde. Vis mer

– Om espressomaskinen er bilen, så er kverna girkassen. Du går ikke noe sted uten giret.

Det første skummet mitt blir «helt ok», ifølge Lars. Det neste kunne passert på en middels god kaffebar, og er godt nok til å lage mønster. Lars forklarer: Melka må først helles fra stor høyde for å havne under kaffen, og så går man nærmere med tuten og lager ønsket mønster.

Jeg bestemmer meg for å gå for et juletre. Kan være greit å starte med noe enkelt. Små sikksakk-bevegelser og så trekke strålen gjennom

– Å ... sier jeg når resultatet er klart. Først litt skuffet, men deretter glad:

– Det ble et ekorn!

LATTE ART BY ACCIDENT: Det planlagte juletreet endte opp som en fri tolkning av et slags ekorn. FOTO: Hege Løvstad Toverud
LATTE ART BY ACCIDENT: Det planlagte juletreet endte opp som en fri tolkning av et slags ekorn. FOTO: Hege Løvstad Toverud Vis mer

Lars pakker sammen. Jeg antar det betyr at jeg er utlært. Jeg føler meg som en som nettopp har fått lappen, men ikke aner hva jeg skal gjøre med all denne friheten. I morgen venter helmelka på kjøkkenbenken. Hvert fall det som er igjen av den. Og en hel familie som vet at mor har vært på kurs.

– Det gjelder å bare gjøre det, og ikke tenke så mye, sier Lars oppmuntrende.

– Selv står jeg gjerne og tenker på noe helt annet når jeg lager skum.

Kollega Ingvild nipper til ekorn-kaffen. Sier den var god.

– Å lage skum, er det litt som å sykle? spør hun.

Jeg skal til å svare, men skjønner at hun mente Lars.

Han nikker.

– Når du først kan det, glemmer du det aldri.

Ingvild smiler oppmuntrende til meg.

– Tiden er inne for å slippe bagasjebrettet nå, Hege.

Morgenen etter står jeg opp et kvarter tidligere. Prøver å tenke på alt læremesteren min sa idet jeg fyrer opp maskinen. Jeg skummer i vei. Kikker oppi kanna og anslår forbedringen til å være rundt 75 prosent, om ikke mer.

ALL BY MYSELF: Ferdig utlært av en ekte barrista er journalisten klar til å skumme melk på proffmåten på sitt eget kjøkken. Det gikk vel i grunnen sånn passe. FOTO: Hege Løvstad Toverud.
ALL BY MYSELF: Ferdig utlært av en ekte barrista er journalisten klar til å skumme melk på proffmåten på sitt eget kjøkken. Det gikk vel i grunnen sånn passe. FOTO: Hege Løvstad Toverud. Vis mer

Og da jeg rekker mannen min koppen med det som skulle vært et hjerte, men som endte opp som en slags påfugl, lyser han opp:

– Wow! Du klarte det!

Det er vanskelig å tolke om gleden hans skyldes selve kaffen, eller at roen nå endelig kan senke seg i huset.

Så man kan få nyte kaffen sin i fred.

EN KOPP FULL AV KJÆRLIGHET: Om ikke annet .... FOTO: Hege Løvstad Toverud
EN KOPP FULL AV KJÆRLIGHET: Om ikke annet .... FOTO: Hege Løvstad Toverud Vis mer

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: