OM MAI: Mai Eckhoff Morseth er tidligere redaktør i KK Living og en av KK.nos faste interiøreksperter. Hun står bak livsstilsbloggen Maieckhoffmorseth.com.
 Foto: Yvonne Wilhelmsen
OM MAI: Mai Eckhoff Morseth er tidligere redaktør i KK Living og en av KK.nos faste interiøreksperter. Hun står bak livsstilsbloggen Maieckhoffmorseth.com. Foto: Yvonne WilhelmsenVis mer

Meninger

Diagnose: Stress!

- Jeg som aldri gir opp, må bare erkjenne: jeg orker ikke mer...

Maieckhoffmorseth.com: Dette er historien om den oktoberdagen i fjor jeg aldri trodde skulle komme. Den dagen da jeg mistet taket i alt og verden raknet. Den dagen jeg ble sykmeldt og utslitt. Selv om jeg hadde verdens beste jobb.

Denne historien synes jeg det er vondt å fortelle. Den er liksom ikke helt meg. Det er ikke sånn jeg er.

I ti år har jeg hatt den morsomste jobben man kan tenke seg. De beste kollegene. De mest inspirerende sjefene. De kuleste oppgavene. Jeg har blitt vist enorm tillit, fått masse ansvar, bra lønn og en haug av goder. Jeg har fått skape og utvikle, jeg har blitt hørt. Jeg har fått skrive. Lede. Holde foredrag. Være på tv. Jeg har hatt det gøy! Og da blir man ikke utbrent. Man blir bare ikke det.

Det var det jeg tenkte våren for ett år siden. Da hadde jeg for lengst begynt å avlyse avtaler med vennene mine fordi jeg tenkte at jeg ikke hadde krefter til noe annet enn jobben. Det var blitt en vane å sukke inni meg om telefonen ringte, fordi jeg ikke orket anstrengelsen det var å måtte snakke med noen. Det viktigste var tross alt deadline.

LES OGSÅ: «Kjære Mai (13). Jeg vet at om ett år blir du kalt for hore, selv om ingen har kysset deg»

I mai i fjor skulle jeg rett fra en jobbtur i Bergen til jentetur med venninner på Marbella, med flybytte på Gardermoen. Jeg satt alene på Flesland en grytidlig morgen og ventet på flyet, slik jeg hadde avtalt, mens jeg tenkte inni meg at dette orker jeg faktisk ikke i det hele tatt. Å reise sammen med mine beste venner til syden, spise deilig mat, trene, bade, drikke champagne og le, det var blitt til en aktivitet som var for slitsom for meg. Jeg ville egentlig bare være hjemme. Usminket, med låst dør, innestemme og kosebukse.

Jeg som aldri gir opp, må bare erkjenne: jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke gå tilbake til pulten min. Jeg evner ikke å stoppe gråten. Jeg har glemt hvordan man puster. Jeg er utbrent – i verdens beste jobb.

Selvfølgelig dro jeg. Heldigvis, for det ble en fantastisk tur, og da jeg kom hjem hadde jeg fått litt overskudd tilbake. Så jeg gikk på videre. Rakk nye deadlines. Laget nye blader.  Jeg skrev to do-lister. Krysset av en oppgave etter den andre. Jeg fikk det til. Man blir jo ikke utbrent i verdens beste jobb!

I oktober hadde jeg billetter til Riga. Hotellet var bestilt, restaurantbord booket. Til og med et sikkert ganske så lyxig spaopphold hadde jeg foran meg. Jeg skulle bare holde et lite foredrag, et viktig møte. Og ellers ha en super tur med gode kollegaer.

Men jeg klarte det ikke. Alt låste seg. Bare noen dager før avreise ba jeg om et møte med sjefen min. Og jeg som ikke kan huske noen gang å ha grått på jobb, kjenner etter bare et halvt minutt at tårene renner mens alt løser seg opp inne i meg. Jeg som aldri gir opp, må bare erkjenne: jeg orker ikke mer. Jeg klarer ikke gå tilbake til pulten min. Jeg evner ikke å stoppe gråten. Jeg har glemt hvordan man puster. Jeg er utbrent – i verdens beste jobb. Min kollega Ellen må komme med veske, jakke og pc og kjøre meg hjem.

Dagen etter sitter jeg hos fastlegen min og ber om sykmelding «et par dager». Jeg får ikke puste, sier jeg. Det er en rent fysisk opplevelse. Jeg er klar over hvordan pusteteknikk fungerer. Men uansett hvor hardt jeg anstrenger meg, kjennes det som det ikke er plass til lungene inni brystkassa. «Jeg tenker vi sier tre uker», sier han. «Ikke dra på jobben. Gå tur. Les bøker. Øv deg på å puste. Se på det som en mulighet til å utvikle deg.» Jeg spør om han er gal. Vet han hvor lenge tre uker er? Jeg har tross alt deadlines å forholde meg til.

LES OGSÅ: Disse interiørtrendene vil dominere denne våren

Tre uker ble til tre måneder.

Hele november viser seg å bli en svart dal jeg i ettertid kun har vage minner fra. Jeg går turer. Jeg leser bøker (de gangene jeg klarer å få med meg noe).  Å trene, slik jeg har pleid, klarer jeg ikke. Jeg kan bare gå. Jeg drar en tur alene opp på hytta i Nordmarka i regnvær og kjenner på en usigelig smerte og uro. Jeg sitter i mørket og leter etter lungene mine. Jeg gråter. Jeg finner ikke ro selv på min barndoms mest avslappende sted. Jeg drar hjem igjen. Går flere turer. Går til psykolog. Leser flere bøker. En god venninne kommer på besøk med blomster og bøker og te. Hun gråter når hun ser meg. Sier at jeg ser så forkommen ut. Det går ikke an å kjenne meg igjen. For jeg er den som ler og smiler. Alltid. Jeg er sprudleren. Det er det som er meg.

En kveld sitter jeg i sofaen foran tv-skjermen og har så store pustevansker at jeg sender tekstmelding til legen min. Det kan ikke være normalt at jeg ikke klarer å puste! For ordens skyld bestilles alt mulig av fysiske tester. Vi måler oksygenopptak, EKG, blodprøver, puls. Og alle testene viser det legen sier han visste på forhånd: Jeg er helt frisk. I kroppen. Det er psykisk alt sammen. Diagnosen heter rett og slett «stress».

En kveld sitter jeg i sofaen foran tv-skjermen og har så store pustevansker at jeg sender tekstmelding til legen min. Det kan ikke være normalt at jeg ikke klarer å puste!

Psykologen ber meg puste helt ut og vente lenge før jeg puster inn igjen. Lenger enn det som kjennes naturlig. Jeg skal tvinge meg til dette, sier hun. Og jeg øver. Noen ganger får jeg det til. Som regel ikke. Sånn går dagene. Og mens de går, kjenner jeg at jeg ikke skal tilbake til jobben min igjen. Den frie, fine jobben som har gitt meg så mye, med de gode kollegaene mine som jeg er så glad i. Bransjen er for tøff, og skal ikke bli lettere heller. Folk kjøper færre og færre blader. Uansett hvor flink jeg er. Og jeg kan ikke jobbe hardere.

Sakte begynner jeg å puste litt bedre. Kjenne litt mindre smerte. Det er en av dagene i januar, jeg husker ikke hvilken, at jeg plutselig kjenner et blaff av glede. Samtidig som jeg gjenkjenner følelsen, forstår jeg hvor lenge det er siden sist. Det er så overveldende og befriende at jeg ler høyt. Dette skal kanskje faktisk gå over!

Selv om denne historien er vond å fortelle, så betyr det noe for meg å gjøre det. For kanskje er det du som leser som har begynt å kjenne at hverdagen blir for mye? 

I dag er det 15. februar, og jeg har det godt. Jeg elsker å jobbe for meg selv. Jeg håper og tror det skal være til å leve av.

Hver dag står jeg opp, drikker kaffe, tusler til hjemmepulten min (gjerne i kosebuksa), og jobber. Noen ganger hardt og mye og lenge. Og jeg elsker det. Denne bloggen har blitt til fordi jeg fortsatt har et ønske om å formidle, inspirere og være del av en sfære for åpenhet. Dette prinsippet er essensielt for meg.

Selv om denne historien er vond å fortelle, så betyr det noe for meg å gjøre det. For kanskje er det du som leser som har begynt å kjenne at hverdagen blir for mye? Kanskje du blir minnet om å stoppe i tide, om å puste litt langsommere? Eller kanskje er du bare en av de mange som synes det er deilig å ikke være alene. Det er du ikke.

Og det kan gå over.

Mai Eckhoff Morseth er tidligere redaktør i KK Living, og en av våre faste interiøreksperter og samarbeidspartnere. I dag jobber hun frilans og driver livsstilsbloggen Maieckhoffmorseth.com, hvor hun blant annet deler personlige historier, oppskrifter og interiørtips.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: