Jeg har sagt det til flere enn jeg kan telle, for helt siden jeg var bitte liten, har jeg vært utrolig fascinert av folk som er flinke til å kle seg. Du vet de som er velsignet med den evnen at de kan plukke ut noe tilsynelatende tilfeldig fra klesskapet sitt, kaste et skjerf rundt halsen, henge på et kjede og noen store øredobber, og rusle ut i verden som om den var deres egen catwalk – med et antrekk som får bilene til å bremse og folk til å stoppe opp og stirre og ønske å kopiere antrekket ned til minste detalj. Influensere kalles de fleste av dem i dag, men jeg liker fremdeles å kalle dem «åh, du er bestandig så fin, du».
Den første i mitt liv som ble gjenstand for min nesegruse beundring, var mamma. Hun var det vi kalte «fin dame» da vi var små. Hun var velsignet med evnen til å kunne sy egne klær, og kombinerte Burda-blader og en trofast Singer-symaskin med en stil- og fargesans av de sjeldne, noe som gjorde at hun bestandig var den fineste uansett hvor vi var. Jeg husker hvordan hun sydde seg en flaskegrønn blazer med matchende skjørt, som hun kombinerte med tilbehør i marineblått og cerise. Jeg syntes at hun så ut som hun var klippet ut av et moteblad. Når hun ikke var hjemme, snek jeg meg alltid inn på soverommet, som bestandig var kaldt (i hvert fall er det slik jeg husker det), og kikket i klesskapet hennes. Jeg tok forsiktig på de kalde, glatte plaggene i taft, ull, silke og chintz, og snuste på skjerfene som lå i en egen eske og fortsatt luktet svakt av Ysatis eller LouLou, som var parfymene alle fine damer brukte den gangen.
Fremdeles synes jeg mamma er den fineste uansett hvor vi er. Men opp gjennom årene er det også mange andre som er blitt gjenstand for beundring og begeistrede «du er bestandig så fin, du».
Venninnen på videregående, som visste navnet på designere ingen andre hadde hørt om, som alltid var passe pyntet og virket som om hun aldri var usikker på hva hun skulle ha på seg, i motsetning til meg, som frenetisk kastet ting ut og inn av klesskapet, mens jeg med sammenbitte tenner og stigende frustrasjon innså at jeg faktisk ikke hadde NOE som funket. Ikke denne gangen heller. Hun på samme fag som meg på Universitetet som klarte å kombinere den selvpåkrevde intellektuelle looken med miniskjørt og knallfargede strømpebukser. Eller hun på den første ekstrajobben min i klesbutikk som tok fargekombinasjon og koordinasjon til et helt nytt nivå, og som lærte meg at det å feste 200 små sommerfugler i håret før man skal ut på byen, er en liten pris å betale med tanke på resultat og effekt.
I ettertid er det blitt klarere for meg hva som kanskje var den felles suksessfaktoren de alle var i besittelse av, de som jeg beundret slik, der de spankulerte velkledd rundt i verden og liksom lyste som om de hadde sin egen følgespot. Selvsagt var de flinke til å sette sammen farger og antrekk, men først og fremst hadde de selvtillit! Selvtillit nok til å gå ut i verden og føle seg fine – med akkurat de klærne de hadde på seg den dagen!
Så i stedet for å kaste klær ut og inn av skapet (som jeg fremdeles gjør med jevne mellomrom), synes jeg at vi skal prøve å overføre noe av følgespoten fra dem vi beundrer, til oss selv.
Så la oss rette oss opp i ryggen, kle på oss det mest selvsikre smilet vi har – og stole på at vi er fine nok akkurat sånn som vi er!
