Flaska var mørkebrun, som en ølflaske, og jeg tror det hørte balsam til. Ølbrun den også. Jeg snakker om Clairol ølsjampo. Brun og tyktflytende og det mest moderne som var å få i 1979.

«Inneholder 1/3 ekte øl» sto det på etiketten. Det var så en tenåring in spe fikk lyst til å ta seg en slurk. Den brune plastflaska gjorde seg godt på trykk. Sto fint til annonser i grønn-, oransje- og beigetoner som skulle friste oss til å kjøpe Banos, kvikksølvtermometre, transfettholdig margarin, og eternittplater.

Ølsjampo luktet sterkt. Sterkere enn Timotei og Sterilan. Jeg vet ikke om det alltid var plass til en som brukte ølsjampo. Man kjente det nemlig på lang avstand om noen hadde vasket håret med Clairol. En gjæreim som varslet om at her kom det en som var på moten. Og som hadde satt seg hårete mål.

Håret skulle vokse fortere av ølsjampo, lovet reklamen. Bli langt og tykt. Det var som søt musikk for en ungjente med tynt, nordisk hår som aldri greide å tyne seg over en viss lengde før tuppene begynte å brekke.