Ingeborg Heldal:

EL-sparke­­sykkel er satans verk!

Sparkesykkelen gikk ­akkurat passe fort, vinden rusket i håret, og for en latsabb som meg var det vidunderlig å oppdage hvor enkelt jeg kunne flytte meg over relativt lange strekninger i byen på forbausende kort tid.

FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer
Publisert

Og i det siste har debatten gått friskt i min ­hjemlige lokal­avis, GD. Grunnen er at ­Lillehammer nå har føyd seg inn i rekken av byer der du kan leie deg en elektrisk sparkesykkel og suse ­uanstrengt fra a til b. Ikke overraskende til stor glede for noen og ditto stor forargelse for andre.

Jeg husker godt da de kom til Oslo. Plutselig sto de der på hvert eneste gatehjørne og skulte. Jeg var skeptisk i starten. Jeg liker ikke å sykle, så jeg kunne vanskelig se for meg at jeg skulle finne noen som helst glede i disse mintgrønne, små motormonstrene som folk suste forbi meg på, uansett hvor jeg gikk. Men etter at sønnen min hadde tryglet noen uker (det viser seg at han er vanskelig å motstå), lastet jeg ned appen, og vi ruslet bort til Slottsparken for å ta vår første testtur.

Starten var litt rykkete, og jeg syntes nesten det var som å ha en rodeookse mellom beina, som uten forvarsel plutselig hoppet framover. Mens arve­prinsen suste ­elegant og uanstrengt rundt på småveiene i parken, måtte jeg bruke mer tid på å bli kjent med gass og brems i noen ganske så uelegante manøvrer.

Men da det endelig løsnet! Åh, hvilken frihetsfølelse det ga! Sparkesykkelen gikk ­akkurat passe fort, vinden rusket i håret, og for en latsabb som meg var det vidunderlig å oppdage hvor enkelt jeg kunne flytte meg over relativt lange strekninger i byen på forbausende kort tid.

FOTO: Privat
FOTO: Privat Vis mer

Jeg begynte å sparke­sykle til møter, til jobb, til avtaler med venner, til fest, hjem fra fest … Det var knapt en anledning hvor jeg ikke ankom på sparkesykkel. Hæler og paljetter var slett ingen hindring, og polposen dinglet frekt fra styret. Jeg var uovervinnelig!

Men hva skjer som regel med folk i historier som overmannes av hybris? Jo, de faller for eget overmot. Og slik skulle det dessverre også gå i dette sparkesykkeleventyret.

Det var på vei hjem fra en særdeles hyggelig lunsj sent på høsten i fjor. En liten kohort nærkontakter hadde kost seg med tapas og bobler, og pyntet seg for første gang på veldig lenge. Og da skumringen begynte å legge seg over byen, skulle ett stykk rosakledd lunsjgjest ta en sparkesykkel hjem. Den fotside fuskepelsen flagret i vinden, og jeg hadde AC/DC på øret. Jeg trykket litt ekstra hardt på gassen (AC/DC har en tendens til å få folk til å gjøre det) og suste bortover asfalten i de folketomme gatene.

Resten av turen er litt tåkete for meg, men den våte haugen med løv jeg kjørte over, fikk i hvert fall sparkesykkelen og meg til å foreta en helt episk velt.

Den rosa dressen revnet på begge knærne, og skrubbsårene blødde gjennom buksa, overleppa sprakk, og det ene øyebrynet fikk seg et stygt kutt. Det ble noen timer på legevakten den helgen, for å si det sånn.

Og håret har ikke flagret i vinden fra en sparkesykkel siden den kvelden. Jeg er ikke kommet dit at jeg skriver sinte leserbrev i lokal­avisa ennå, men jeg må innrømme at jeg fikk meg en skikkelig vekker. Arret på kneet minner meg daglig på at selv jeg ikke er uovervinnelig i møte med hard ­asfalt og vått løv.

Jeg savner av og til følelsen av å suse bekymringsløst bortover med vinden i håret, jeg skal innrømme det, men det er bare å innse at det blir apostlenes hester på meg framover. Og når jeg tenker meg om, er vel ­en som bruker et slikt uttrykk om å gå på beina, litt for gammel til å sparkesykle uansett ...

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer