DUGNAD: Nå er det min tur til å ivareta dugnadsånden. FOTO: Astrid Waller
DUGNAD: Nå er det min tur til å ivareta dugnadsånden. FOTO: Astrid WallerVis mer

Nå er dugnadssesongen her

Emnefelt: Dugnad

Har mailen dumpet ned i din innboks ennå? For tro meg, den kommer!

Det er ikke mange ukene siden den poppet opp i mailboksen min. En mail fra foreldreutvalget på skolen til fjerdeklassingen. Emnefelt: dugnad. Nærmere bestemt loppemarked til inntekt for skolen. Jeg, som ikke akkurat er kjent for mine bakeferdigheter, hadde blitt begunstiget med oppgaven å komme med 3,5 liter fløyelsglatt, velsmakende vaffelrøre. Deretter skulle jeg ha ansvaret for å styre posesalg av klær med fast og vennlig hånd.

Indre Østfold, som jeg er gift med, hadde fått tredd på seg en selvlysende gul, alt for liten vest med påskriften «trivselsvakt». Den satt som limt over ryggtavla og stoppet omtrent midt på magen. Ansiktsuttrykket hans og vesten matchet hverandre på et vis. Hele opplevelsen fikk meg til å føle meg uendelig voksen. Plutselig er det vi som må trå til så arveprinsen kan få glede av nye fotballer, iPader eller kanskje en skoletur en gang i framtida.

Fra jeg var omtrent 9 til jeg ble 16-17 (og fikk linser i stedet for colabunnbriller og oppdaget at det faktisk fantes andre ting å bedrive tiden med på kveldstid enn å øve på althornet), var skolekorpset på Brøttum en uendelig stor del av livet mitt. Jeg elsket korpset! Der opplevde jeg samhold, vennskap og mestring - og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke hadde vært den personen jeg er i dag uten Brøttum Skolekorps.

Det jeg derimot ikke har reflektert så mye over, var hva min lidenskap for althorn krevde av mor og far. Det vil si inntil jeg sto bøyd over kjøkkenbenken dekket av et tynt lag mel, og ikke klarte å få den helv … vaffelrøra til å bli fløyelsglatt, slik som det sto i oppskriften. Da husket jeg plutselig sjokoladekakene til mamma. De fire perfekte sjokoladekakene hun bakte til det ukentlige kakelotteriet hver lørdag. Pengene skulle gå til tur til korpsfestival i Bournemouth. På rekke og rad sto kakene hennes der, pyntet med lyseblå, tørkede fioler, nennsomt pakket i cellofan og silkebånd. Fire stykker! Nesten hver lørdag!

Pappa bakte ikke, men var ikke arbeidsløs av den grunn. Han sto blant annet bøyd i potetfåra hver dag hele høstferien. Fra 7 om morgenen. Korpset trengte nye, røde vester til uniformen. Og når han ikke sto krokbøyd i potetåkeren var det våkenetter i lokalene til lokalavisa. Jobben var å legge innstikk inn i avisa.

Og etter at mine dager i blå uniform (med rød vest) var talte, hadde allerede lillesøster tatt min plass i hornrekka og dugnadene fortsatte. (Jada, mor og far hadde klart kunststykket å fostre opp enda en althornist).

Tenk hva vi hadde vært uten alle mødrene og fedrene og dugnadsånden deres! Alle timene de jobbet frivillig for at vi skulle ha et så fullverdig og bra fritidstilbud som mulig.

Tusen takk for innsatsen, mamma og pappa - nå er det min tur! Den vaffelrøra SKAL jeg få til!

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: