MÅTTE SØKE RÅD OM RAAD: Amund Røhne var skeptisk til biografien om blogger Isabel Raad, som datteren ønsket seg i bursdagsgave. Men fordommene han hadde ble raskt snudd på hodet, da han satte seg ned og leste boken. FOTO: Privat
MÅTTE SØKE RÅD OM RAAD: Amund Røhne var skeptisk til biografien om blogger Isabel Raad, som datteren ønsket seg i bursdagsgave. Men fordommene han hadde ble raskt snudd på hodet, da han satte seg ned og leste boken. FOTO: PrivatVis mer

Isabel Raad bok:

En fars innrømmelse

- Der satt jeg - en middelaldrende firebarnsfar med gråstenk i håret - og leste historien om livet til Isabel Raad.

Jeg fikk en ønskeliste fra datteren min her om dagen. Den lille jenta mi skulle bli 13 år og tenåring. På lista sto det ting som merkeklær, sneakers, Airpods – og til min glede bøker.

Men gleden ble kortvarig. Hun ønsket seg nemlig biografien til bloggeren Isabel Raad. Skrekk og gru. Siden jeg jobber i mediebransjen hadde jeg hørt om henne – og hun var for meg et av de dårligste forbildene en 13 år gammel jente kunne ha. Hun hadde vært med i «Paradise Hotel», opererte pupper, rumpe, lepper og det som ellers var mulig å skjære i. Og ga nå altså ut en biografi, selv om hun bare var tidlig i 20-åra.

Skulle jeg la datteren min drømme seg bort i en slik livsstil – i en sikkert håpløst dårlig skrevet bok? Samtidig er det å lese bøker noe jeg virkelig vil heie på at barna mine gjør.

Jeg måtte søke råd om Raad. Få bekreftet mitt inntrykk – kanskje få andre, bedre boktips. Da jeg snakket med noen yngre, kvinnelige kollegaer, som er mer i bloggerens målgruppe enn meg, var det lite støtte å hente. Flere hadde hørt fine ting om boka. Den var skrevet av en journalist som var skikkelig flink. Jeg var overhodet ikke overbevist – men fikk et presse-eksemplar i hånda på vei ut av KK-redaksjonen.

Tiden var knapp – det var bare to dager til den store dagen, og jeg ville ikke være en dårlig far. En far som ukritisk lar ei jente på vei inn i tenårene sluke en overfladisk hyllest av det verste i vår tid. På pendlertoget bestemte jeg meg for å lese boka – så fikk jeg i alle fall bekreftet at jeg hadde rett. Så der satt jeg i en stappfull kupé - en middelaldrende firebarnsfar med gråstenk i håret - og leste historien om livet til Isabel Raad.

Jeg må skyte inn at datteren min tidligere har kritisert meg for å ha sterke meninger om folk jeg ikke kjenner. For eksempel om bloggere. Jeg leser jo ingen av dem, jeg skal innrømme det.

Så det var kanskje derfor boka traff meg så hardt. Allerede i forordet sier Raad at hun håper historien vil være med på å få folk til å slutte å mene ting om mennesker man ikke vet noe om. Det var nesten så jeg fikk litt dårlig samvittighet.

Det første avsnittet var i tillegg både spennende og velskrevet. Og slik fortsatte det. Historien starter med en mor med en datter på ryggen - og en datter i magen. På flukt over fjellene i Midt-Østen. Hun ender opp på Randaberg i Rogaland – og føder Isabel. Så følger en rørende og sterk beskrivelse av en tøff og brutal oppvekst med vold, fortvilelse, svik og kulturkrasj. Men også en historie om samhold, kjærlighet og håp.

Og de dårlige verdiene jeg skråsikkert mente at Raad representerte, de så jeg ikke mye til.

Ja – hun er operert. Men legger det ikke frem som noe hun er spesielt stolt av. Dette er ingen reklame for kirurgi. Heller en advarsel. Hun blottlegger sin egen, tragiske familiehistorie. I hjerteskjærende detalj forteller hun hvorfor ting ble som de ble. Og hvorfor hun har tatt valgene hun har tatt. Det er vondt, viktig og alt annet enn overfladisk.

Da datteren min skulle pakke opp boka sa hun: «Jeg håper det er boka til Isabel Raad».

Hun ble så glad da hun så at det var akkurat den. Det var jeg glad for også. Jeg må innrømme det.

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop

Saker spesielt utvalgt for deg: