Julie Winge

En helt vanlig dag på jobben...

Hard Asfalt? Men tankene mine får du aldri? Nei, mye verre.

JULIE WINGE - SPALTIST KK.NO: Skuespiller og skribent Julie Winge deler sterke historier her på KK.no. Denne uken forteller hun om et møte og en menneskeskjebne hun husker spesielt godt... Foto: Per Ervland
JULIE WINGE - SPALTIST KK.NO: Skuespiller og skribent Julie Winge deler sterke historier her på KK.no. Denne uken forteller hun om et møte og en menneskeskjebne hun husker spesielt godt... Foto: Per Ervland Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Har du noen gang sett nykokt fersk Heroin ferdig plassert i en sprøyte? En sprøyte stående for seg selv rett ut av innsiden på et kvinnelår?

Sprøyta står der og vaier fordi kvinnen er sliten. Hun orket mesteparten. Hun orket å ta opp riggen fra den lille sekken sin, hun orket å koke, fylle og stikke. Der stoppet det. Kvinnen sitter bøyd over sin egen kropp og er borte en lang stund. Hun faller over meg og våkner brått. Skyt. Sånn ja. Nå er alt som det skal være..

For ti minutter siden kom hun strenende bort til meg på plenen for å bomme røyk. jeg var litt full og fortvilet etter en dårlig krangel med typen. En krangel i fart på Rådhusplassen, han skulle på turné en dag før meg og løp inn på bussen i sinne.

Det er helt unødvendig for meg å spørre henne om hva slags jobb hun har eller hvilken kafé hun skal spise lunsjen sin på. Hun skal ikke spise lunsj og hun skal ikke på kafé. Hun har ikke en helt vanlig jobb heller...

LES OGSÅ: Hei, jeg heter Julie og er alkoholiker

Jeg ser henne komme mot meg og er beruset nok til å legge en plan. Kanskje hun vil være med å ta en øl? Jeg vil ikke være alene. Hun takker nei fordi hun ikke kan drikke alkohol, det går bare ikke. Hun skal ha pause nå og trenger en sigg. Jeg spør henne pent om jeg kan være med på pausen hennes og får et nølende ja.

Det er helt unødvendig for meg å spørre henne om hva slags jobb hun har eller hvilken kafé hun skal spise lunsjen sin på. Hun skal ikke spise lunsj og hun skal ikke på kafé. Hun har ikke en helt vanlig jobb heller. På vei til hennes faste pausehjørne bestemmer jeg meg for ikke å spørre henne om noe som helst, bare prate. 

Skuddet er satt og det tar en stund til med overbøyd kropp før hun kommer til seg selv. For det er nettopp det hun gjør etter en liten stund, kommer til seg selv. Det viser seg at det er jeg som skal bli intervjuet.

Hva driver du med'a?

Jeg jobber på Riksteateret.

Da kan du sikkert mye om sminke! Utbryter hun med håp i stemmen.

Kvinnen kommer på at hun har en sprøyte stående i låret og fikser det uten tegn til knot. Ned med sprøyteutstyrspungen og opp med sminkepungen. Hun vil ha råd fordi hun føler at hun ser så sliten ut og det er tross alt ikke bra for «butikken». Jeg forklarer henne hvor dekkende teatersminke kan være, det finnes sånne stifter som dekker alt og jeg lover henne at jeg skal rappe en på sminkeavdelingen og levere den på arbeidsplassen hennes. Kvinnen blir overlykkelig og forklarer meg så godt hun kan hvor hun holder stand.

LES OGSÅ: Hvis du lurer på om du kanskje er alkoholiker, lurer du egentlig på det da?

Skravla går og jeg får hele sosialpornografien gratis. Hun har den klassiske historien å fortelle, den med oppvekst i drabantby, dårlige foreldre, tidlig på kjøret, overgrep og dårlige kjærester. Nå for tiden bor hun på et hospits hvor hun blir kasta ut med jevne mellomrom, sånn som i dag, hun aner ikke hvor hun skal sove i natt eller hvor de som driver hospitset har plassert tingene hennes. 

Er det svakt å ruse seg? Kunne hun ikke bare slutte? Er det et valg å ha et sånt liv?

Hard Asfalt? Men tankene mine får du aldri? Nei, mye verre.

Vi satt og pratet sammen i langt over en time før vi gikk hvert til vårt. Jeg dro hjem på Nesodden med en fersk kartong rødvin i sekken. Hun dro tilbake på jobb og hadde forhåpentligvis nok heroin igjen i sekken sin til å klare seg den dagen. Det var en fin stund, en av de man aldri glemmer.

Er det svakt å ruse seg? Kunne hun ikke bare slutte? Er det et valg å ha et sånt liv?

Hva skal du bli når du blir stor da? Spør den gamle damen. 6-åringen: Først skal jeg begynne å drikke når jeg blir 9 år, men jeg har hørt at det er ganske kjedelig, så jeg skal begynne med narkotika med en gang jeg har blitt litt godt vant, etter det så skal jeg selge kroppen min, det er nemlig den enkleste jobben som finnes. Ja, og så skal jeg dø sånn passe ung.  Svarer 6-åringen det?

LES OGSÅ: Ann-Maris sønn ble narkoman som 12-åring

Noe sånt har jeg dessverre aldri turt igjen i edru tilstand. Å ta kontakt med mennesker som trenger litt selskap der og da. Jeg trengte tross alt selskapet selv også. Det er synd, men jeg glemmer henne aldri. Det er 18 år siden vi satt der på hjørnet sammen og jeg antar at hun er død nå.

Jeg glemte å rappe den sminkestiften forresten. Jeg glemte å finne hjørne hennes og få et smil til. Jeg var jo tross alt full den dagen.

 

 

Følg på Instagram Abonner på KK magasinet

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer