HYLLEST: Birgitte Hoff Lysholm mener norske sykepleiere og leger fortjener både blomster, penger, heder og ære. FOTO: Astrid Waller
HYLLEST: Birgitte Hoff Lysholm mener norske sykepleiere og leger fortjener både blomster, penger, heder og ære. FOTO: Astrid WallerVis mer

Verdens beste helsevesen

En hyllest til deg som jobber på sykehus

Denne teksten er skrevet i dalende morfinrus. Det gjør den ikke mindre sann.

Jeg heier på alle varslere. Alle som sier fra om maktovergrep og trakassering og andre ulovligheter, alle som tør å rope opp om #metoo, feilbehandling og politiske feilvurderinger. Når penga rår og lokale fødeavdelinger legges ned, når klasserom er underbemannet og folkevalgte fakturerer for reiser de aldri har vært på, da må vi si ifra!

Det betyr ikke at vi ikke skal si ifra de gangene vi er fornøyd. De gangene vi våkner fra narkosen etter et vellykket inngrep som var rutine for alle som var på jobb på sykehuset, men langt utenfor normalen for deg.

Denne uken var det min tur: Jeg måtte fjerne noe udefinerbart vev fra brystet. Ikke fordi det var farlig, men fordi forskning har vist at celledannelser som dette i en liten prosent av tilfellene kan utvikle seg til å bli det. Faktisk var denne lille klumpen så liten at den første legen måtte innkalle en eldre kollega med mer erfaring for å finne den på ultralyd. Jeg er blitt stukket og testet og vurdert i tverrfaglige råd på to sykehus.

- Jeg har vært amper og mutt

Før operasjonsdagen har jeg møtt fem leger og minst like mange sykepleiere som har lagt all sin kunnskap og erfaring til grunn før avgjørelsen om operasjon ble tatt. Underveis virket det kanskje ikke så veldig praktisk at disse samtalene, mammografiene, ultralydundersøkelsene og celleprøvene måtte foregå på to ulike sykehus, det er et spørsmål om organisering av store helseforetak.

Men når det først er sånn at du kjører hit og dit og er bekymret i noen uker, så hjelper det så inderlig at legen som undersøkte deg første gangen kjenner deg igjen på venterommet og velger akkurat din journal når hun skal hente inn neste pasient. Det hjelper også at hun tar den ekstra prøven, bare for å være helt sikker, og at hun lar deg veie for og imot: Trenger jeg bedøvelse før dette stikket, eller betyr det bare dobbelt så mange stikk og like mye smerte?

GODT TEAM: - Rundt femten fagfolk sto klare for å ta seg av mitt lille, forebyggende inngrep. Jeg er ikke engang syk, skriver KKs journalist. FOTO: Scanpix
GODT TEAM: - Rundt femten fagfolk sto klare for å ta seg av mitt lille, forebyggende inngrep. Jeg er ikke engang syk, skriver KKs journalist. FOTO: Scanpix Vis mer

Jeg vil anta at jeg ikke er alene om å frykte narkose og operasjoner. Jeg er av dem som aldri ville lagt meg under kniven om det ikke sto om helsa. Når jeg møter opp på Aker sykehus operasjonsdagen har nervøsiteten bygget seg opp over flere uker. Jeg har vært amper og mutt. Uansett hva jeg har gjort på jobb eller hjemme har vissheten om det forestående inngrepet ligget i bakhodet. Jeg har gjentatt sykepleierens ord fra forberedelsessamtalen: Det er et lite inngrep, kommer bare til å ta en halvtime, for kirurgene er dette rutine.

Dagen før booker jeg time til massasje og kiropraktor. Kroppen er så spent at det gjør vondt. Men det skjer noe med meg idet jeg sjekkes inn på sykehuset og blir pasient for en dag. Til vanlig er jeg selvstendig næringsdrivende, trebarnsmor, håndballsjåfør, fotball-lagleder, klassekontakt og dugnadsleder. Mye av det som skjer rundt meg, avhenger av min organisering og kontroll.

LES OGSÅ: I 2004 trådte røykeloven i kraft, og gud forby for en lov!

Dalende morfinrus

Sånn har det vært i så mange år at jeg er blitt en kontrollfrik. Men ikke her. Ikke med en intensivsykepleier som småprater rolig med meg mens jeg babler nervøst i vei og ikke engang merker at hun gjør jobben sin; kobler meg til drypp, kommer med smertestillende, hjelper meg med en nådeløst kort sykehusskjorte som mangler en knapp. Det gjør ingenting å miste kontrollen over situasjonen sjøl når du er omgitt av fagpersoner som ikke bare gjør jobben sin, men som smiler og trygger deg samtidig.

Når jeg tar en opptelling her jeg sitter i dalende morfinrus vel hjemme i min egen stue, kommer jeg fram til at rundt femten fagfolk sto klare for å ta seg av mitt lille, forebyggende inngrep. Jeg er ikke engang syk, men her står et svimlende antall sykepleiere, narkoselger og kirurger klar for min skyld. De snakker svensk og dansk og norsk med og uten mer eller mindre eksotiske innslag, og de er fagfolk som til sammen gjør at jeg føler meg så trygg i disse - for meg - skremmende omgivelsene.

Så tilgi meg om jeg bablet over meg i eufori da jeg våknet, jeg var bare så lettet og takknemlig – og sugen på Pepsi-en jeg hadde gjemt i skapet og som en av dere hentet idet jeg ba om det. Det var kanskje den minst viktige oppgaven du gjorde den dagen, men fader så glad jeg ble!

Og tilgi meg om jeg skriver ord som er blitt uttalt før, for hyllesten av helsearbeidere som går på jobb dag etter dag og smiler mens de utfører livsviktig arbeid må aldri få lov til å stilne. Samtlige ansatte som har møtt meg på både Aker og Radiumhospitalet fortjener daglige blomsterbuketter og årlige lønnsøkninger, de fortjener gode arbeidsvilkår og takknemlige pasienter, alle som én.

Du som tilfeldigvis fylte skapet utenfor operasjonssalen på tirsdag og ga et smil og et «lykke til» til en forkommen pasient i altfor kort sykehusskjorte, vit at det var akkurat det jeg trengte på veien.

Tusen takk for meg. Jeg håper selvsagt det blir lenge til vi sees igjen, men om jeg skulle bli syk håper jeg å havne i de samme kyndige hendene som denne gang.