SAVN: Dette savnes, og alt det andre den gode hverdagen inneholder. FOTO: NTB Scanpix
SAVN: Dette savnes, og alt det andre den gode hverdagen inneholder. FOTO: NTB Scanpix Vis mer

Stengte skoler

En hyllest til hverdagen

- Det er hverdagen man savner mest, sier de alvorlig syke. Nå skjønner jeg hva de mener.

- Skal jeg ikke på skolen i dag, var det første spørsmålet fra tiåringen min i dag. Han fulgte opp:

- Ikke på fotball heller?

- Nei …

- Men jeg kan vel ha besøk av venner?

KKs reportasjeleder Ingvild Kjøde savner hverdagen. FOTO: Geir Dokken
KKs reportasjeleder Ingvild Kjøde savner hverdagen. FOTO: Geir Dokken Vis mer

- Nei, jeg tror ikke det …

Han er en optimistisk type og konkluderte lett med at en fridag var deilig, men to, tre uker? Nei det kunne nesten ikke gå …

LES OGSÅ: Dette handler om ikke å smitte dem som faktisk kan dø.

Alt jeg savner

Nå skal jeg understreke først som sist at dette IKKE er en protest om samfunnets tiltak for å begrense korona-smitten. Jeg synes ikke det er hysterisk. Jeg er glad for å kunne bidra i den nasjonale dugnaden, med hjemmeskole og hjemmekontor. Det føles helt riktig, og jeg håper så inderlig det har en effekt.

Men allerede første dag etter at skolene og alt annet vi driver med stengte, slo det mot meg: du, som jeg savner hele det finurlige nettverket som utgjør vår hverdag.

Køen for å kjøpe morgenkaffe. Kollegene bøyd over PCen på morgenen. Hun som alltid søler kaffe. Hun som alltid er blid – og hun som alltid er litt gretten. Jeg savner dem begge like mye.

Vissheten om at ungene tilbringer dagen med sine varme og kyndige lærere, og de energiske og fine klassevennene. Å låne et par bøker på biblioteket på vei hjem, og oppdage at 12-åringen og vennene sitter der i en krok og ler av meg. Å komme hjem til en gang full av sko og lure på hvem som er på besøk i dag. Lappen om turdag og kakao i sekken. Bursdagsinvitasjonen. Å oppdage at kjøleskapet er raidet, men ikke bry seg, vi tar det i morgen.

Å ha 20 minutter til å lage middag, før vi skynder oss til fotball, og klager litt på stresset, mens jeg gleder meg til å se tiåringenes iherdige samspill og snakke med de andre foreldrene. Podens svette lugg etterpå.

Kveldsmat hos naboen, kaffe hos en venninne, håndballcupen i helga, overnattingsgjestene på lørdag, turen i svømmehallen på søndag. For ikke å snakke om treningssenteret vårt, som er et pusterom utenfor hjemmet for både meg og mannen, når det blir for mange sko i gangen…

Nå er alt dette ribbet bort. Vi sitter igjen med husets fire vegger. Vi skal få på plass en slags hjemmeskole. Vi skal prøve å mosjonere litt utendørs. Vi skal endelig få tid til forskerfabrikkens julekalender. Og jeg skal få bite i meg mine tidligere ønsker om å hoppe ut av hamsterhjulet.

Trist og takknemlig

Men det er ikke synd på oss, her vi sitter feberfri med mat i skapet og hundrevis av tv-serier, podcaster, bøker tilgjengelig. Vi har folk vi kan ringe om engstelsen tar oss. Vi har hverandre. Vi har chatgrupper, facetime og skype.

- De jeg tenker mye på nå er barna som ikke har et godt hjem å være i, sa en lærer jeg kjenner i går. Hun hadde ønskt kollegene god påske da hun gikk hjem, i tilfelle skolene blir stengt så lenge. Hun utdypet:

- De barna som har hatt skolen som sitt fristed i livet, som vi lærere ofte har et ekstra varmt hjerte for, de kan få det kritisk nå. Men vi kommer til å ringe dem og høre hvordan det går med dem.

Jeg ble både trist og takknemlig. Trist av at noen barn og voksne har det så vondt og vanskelig, og at de nå skal sitte alene og kanskje være redde og ensomme. Kanskje har vi alle noen vi bør ringe og slå av en prat med.

LES OGSÅ: Treningsøkta du kan gjøre hjemme i stua

Ring en venn

Men hvorfor takknemlig? Jo fordi det slo mot meg hvor mange hjelpere vi har i hverdagen. Vi har et samfunn og et nærmiljø som med sitt finmaskede nettverk av offentlige etater, frivillig engasjerte, private organisasjoner, naboer, trenere, venner, kolleger og naboer (for å nevne noen) bidrar til å holde hverandre oppe.

Nå er det faktisk det samme nettverket som går sammen ved å stenge ned. For at de helsemessig svakeste av oss skal unngå sykdom, eller få hjelp om de blir syke. Det er så flott og det må kalles dugnad på sitt beste. La oss virkelig håpe det hjelper.

Akkurat nå er vi kanskje redde. Vi leser mye skremmende på nett. Husk å snakke med andre om helt andre ting. Bor du alene, så ring noen. Gå en tur i dagslys om du ikke har karantene- vårlyset er her allerede! Se en komedie. Ta en dag av gangen.

Jeg velger også å se frem til at hverdagen kommer krypende tilbake, litt etter litt, om en stund. Den første skoledagen, den første treninga, åpen dør og fullt hus. Velkommen inn! Jeg gleder meg av hele mitt hjerte.

LES OGSÅ: - Sårende å høre at jeg er en av dem naturen vil kvitte seg med

Sjekk KKs kjærlighetshoroskop