FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Strikking

En rett og veldig vrang

Jeg kan ikke strikke! Det er ikke slik at jeg ikke har tålmodighet eller ork til pirkearbeid. Jeg får det rett og slett ikke til. Og gudene skal vite at jeg har prøvd.

Helt siden barneskolens håndarbeidstimer har jeg med jevne mellomrom testet livet med to rette og én vrang. Men pinner og garn har vist seg å være min kryptonitt. Jeg blir klønete og kraftløs, og der andre kan produsere en fluffy mohairdrøm av en genser den ene uka og en hipp lue i alpakkaull den neste, sitter jeg med pølsefingre og en liten klump med garn, som består kun av vrangt, ingenting rett.

Som liten var også strikking en vei til å få nye klær. Du ble sjelden oppmuntret til å gå i butikker for å kjøpe noe nytt (hvor jeg hadde min sterke side), men det å skape noe selv, det hadde en merverdi som oftere gjorde at foreldre åpnet lommeboka for avkommets kreative impulser med strikkepinner i hånd.

Så jeg måtte surmulende se på at venninnene mine strikket seg stripete, rosa og mintgrønn pusegenser, lange, stilige skjerf som gikk både tre og fire ganger rundt halsen, oversized gensere i lyseblått eller pastellgult som ble stappet ned i 501-buksa og fikk dem i mine øyne til å se ti tusen ganger kulere ut enn meg!

Heldigvis hadde jeg en mor med stort hjerte som forbarmet seg over meg, og strikket både rosa og turkis. En gang overgikk hun seg selv og strikket en Diana-blå (dersom du vokste opp på 80-tallet, vet du akkurat hva slags farge jeg mener) genser med en hvit hest på brystet, hvor man og hale hang utenpå, og lagde en slags 3D-effekt. På den tiden var skoledagboken min fylt med slagord som «Hest er best» og «Horse of course», og jeg var Pennyklubbens ivrigste medlem. Det sier seg selv at jeg synes den genseren var så rå at jeg ble helt svimmel. Jeg bodde i den både i stallen, hjemme og på skolen. Uten at jeg visste det den gangen, var den nok mitt første «statement-plagg».

Siden har jeg vært heldig nok til at både mamma, kusine og svigermor kan ta strikkebestillinger, og jeg har skapet fullt av deilig hjemmestrikk. Cortinagenser i lyseblått og hvitt til skiturer og vinterkos, rosa høyhalser i myk merino, jålegenser i gullstrikk og hvit mohair til fest. Selv kjøkkenklutene mine er hjemmestrikket.

Selv har jeg kapitulert. Det blir ingen flere forsøk. Tror jeg. Men jeg skal love at jeg får lyst når jeg ser alle de fine oppskriftene i strikkespesialen i denne utgaven. Aller mest ønsker jeg meg en strikketopp med puffermer. Spørs om jeg ikke skal sende en utgave av dette nummeret til svigermor og håpe at hun tar hintet …

Sjekk KKs store årshoroskop!