FOTO: Astrid Waller
FOTO: Astrid Waller Vis mer

Ingeborg Heldal:

Endring på overtid

Jeg har alltid sett på meg selv som en utrolig fordomsfri type. En med stor takhøyde for folk. Som ikke diskriminerer noen. Som omgår mennesker jeg liker, og som gir meg positiv energi, helt uavhengig av hvem de er eller hvor de kommer fra.

Publisert

Jeg liker også å tro at vi har plantet de samme verdiene i sønnen vår, som i hvert fall fra mitt ståsted virker som en raus type og en som har stor variasjon blant lekekameratene sine. Og jeg har vel egentlig også tatt det som en selvfølge at det er slik det er i 2020. At folk er folk.

Rasisme er liksom noe som hørte 80-tallet til. Da vi gikk med «Ikke mobb kameraten min»-buttons, og det fremdeles var slik at mangfold i klasserommet hørte til unntakene. Jeg kan fremdeles huske da de første asylsøkerne kom til det lille stedet der jeg vokste opp. De kom fra Iran, ikke så mange år etter at sjahen ble styrtet, og vi syntes det var utrolig spennende. De var verdensvante og pene, syntes vi. Brøttum var tross alt en bitte liten bygd, og de kom fra millionbyen Teheran. I samme periode kom også boka «Pakkis», skrevet av Khalid Hussein. Det var den aller første boka skrevet på norsk av en ikke-europeisk innvandrer. Jeg leste den flere ganger, og jeg ble så inderlig rystet og indignert som bare en 13-åring kan bli over opplevelsene som ble skildret i boka. Jeg skulle i hvert fall aldri, aldri, aldri bli en sånn som dømte folk på grunnlag av hvor mye melanin de hadde i huden!

Akkurat det løftet jeg ga meg selv den gangen som 13-åring, har jeg holdt, men de hvite privilegiene mine (som jeg kanskje først denne våren har fått et bevisst forhold til) har nok ubevisst gjort at jeg har gått rundt og tenkt at rasismen i Norge bare rammer noen få uheldige. Det er jo ikke slik at vi har noen systematisk rasisme i Norge, er det?

I så måte har denne våren vært et knyttneveslag av en vekker. Og artikkelserien vi har hatt på kk.no, som i denne utgaven er samlet i sin helhet, har gjort at det nok er mange som har måttet gjøre som meg: revurdere måten vi snakker om og tenker på rasisme. For historiene som kommer fram, er så vonde, såre og tidvis rystende at den indignerte 13-åringen i meg blir vekket til live. Jeg får lyst til å gjøre det samme som jeg gjorde den gangen i 7. klasse, rekke opp hånden i timen og si: – Jeg vil i hvert fall ikke være med på at det skal være sånn!

KK 15 er i salg til fredag 31. juli.

Det er vanskelig å vite akkurat hva som er riktigst eller best å gjøre, jeg tror alle kan kjenne på det. Og det finnes neppe noen enkel løsning. Men verken apati eller passivitet bør være et alternativ. Jeg foreslår at vi begynner med at alle leser historiene som blir fortalt oss, av modige, ærlige, sterke, engasjerte stemmer i denne KK-utgaven.

Og så må vi lytte, lære, spørre, prøve å forstå og vise vilje til å forandre på ting. Bare på den måten kan vi få til en varig endring! Og den er det langt på overtid at vi får nå!

Vi bryr oss om ditt personvern

kk er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer