REAL MORO: Med opptakskassetten kunne man lage sine egne analoge spillelister - i realtid. Men ikke sjelden endte musikkeventyret i båndsalat. FOTO: NTBScanpix.
REAL MORO: Med opptakskassetten kunne man lage sine egne analoge spillelister - i realtid. Men ikke sjelden endte musikkeventyret i båndsalat. FOTO: NTBScanpix.Vis mer

KK mimrer

Er du klar for båndsalat?

Det finnes bærbare lydløsninger vi aldri glemmer. Og hold deg fast – noen av dem er tilbake!

Lykken var en C90 opptakskassett. Halvannen times tomhet som kunne fylles med favorittlåtene fra «Ti i skuddet». Opptaket foregikk med to knapper. Start og rec. Og traff man bare riktig unngikk man å få med Vidar Lønn Arnesen som absolutt skulle snakke seg inn i alle sangene. Siden spilte vi kassetten til den var tynnslitt. Helt til neste ukes «Ti i skuddet» og vi benket oss for nytt opptak. Vi spilte låtene alene eller med venner, mens vi tente røkelse og drakk te med kirsebærsmak og spolte oss tilbake til starten av Bonnie Tylers «Total eclipse of the heart» eller «I was made for loving you» med Kiss.

VIDAR LØNN I STEREO: Ti, ti, ti, ti, ti i skuddet. TI I SKUDDET!! FOTO: NTBScanpix
VIDAR LØNN I STEREO: Ti, ti, ti, ti, ti i skuddet. TI I SKUDDET!! FOTO: NTBScanpix Vis mer

Men spoling var en dristig øvelse. Var man uten strømforbindelse var det ingenting som slukte batteri som spoling. Den manuelle spoleløsningen var blyant. Gule, sekskantede, svakt opptyggede skoleblyanter passet akkurat inn i kassetthullet. Da var det bare å sveive i vei og la sentrifugalkraften jobbe for rocken. Helt til målestrekene på kassetten viste at man var tilbake på starten av «Total eclipse». Sånn cirka.

TILBAKE TIL START: Der batteriene måtte gi tapt kunne man ved hjelp av rå muskelkraft og en blyant spole seg tilbake til favorittlåten.
TILBAKE TIL START: Der batteriene måtte gi tapt kunne man ved hjelp av rå muskelkraft og en blyant spole seg tilbake til favorittlåten. Vis mer

Svake batterier varslet sin ankomst lenge før utflatingen var et faktum. Første endetidstegn var at Bonnie begynte å synge litt slørete. Ble enda mer røykfull og whiskeytung. Så falt strykerne en halv oktav. Deretter skjedde det noe avgjørende med rytmen. I klintangoen måtte det settes sjøbein for å holde balansen gjennom den avtakende farten. Deretter gikk sangen over i en langtrukken Donaldstemme-passasje, før all lyd ebbet ut i et atonalt crescendo bare hardcore Tyler-fans kunnen elske

Det kunne vi.

En annen kassettkrise var båndsalaten. Nå spilleren i et anarkistisk øyeblikk vaset båndet til en floke. Da var det bare å brette opp ermene, åpne luken forsiktig og kartlegge omfanget. Slitt av? Surret rundt lydhodet for all ettertid? Bortenfor redning? Så var det frem blyanten igjen, og å sette av resten av kvelden til å spole båndet FORSIKTIG tilbake på kassetten, mens man nynnet lengselsfullt på Bonnie Tyler.

BÅNDSALAT: Her er det bare å brette opp ermene og ta frem blyanten. FOTO: NTBScanpix
BÅNDSALAT: Her er det bare å brette opp ermene og ta frem blyanten. FOTO: NTBScanpix Vis mer

LES OGSÅ: Skulle det liksom ikke være sant, at brystvortene knoppet seg under den trange blusen?

Siden fikk ungdommen bedre dager. På 80-tallet kom ghettoblasteren, med stereolyd, store høyttalere og hendig håndtak eller skulderstropp som gjorde den bærbar. Skjønt bærbar … En blaster kunne veie opp mot ti kilo og krevde to damer i MC-Hammer-bukser for å transporteres. Men det var det verdt. Med sitt bare oppsyn greide blasteren kunststykket å videreføre stemningen fra New York til parkeringsplasser på Notodden. Det manglet bare at noen fyrte opp et oljefat man kunne varme hendene over, så var man in da house. Jo større blaster, desto mer New York. Men med større høyttalere, fulgte større batteriforbruk. For ikke å snakke om større batterier. Til en blaster gikk det med 14 D-batterier av tykkeste typen, og de var ikke billige. Skrudde man opp volumet, varte batteriene ikke stort mer enn en time. Da gjaldt det å benytte tida godt. It’s Hammertime!!!

FULL FRES: Ghettoblasteren gjorde ikke forskjell på folk. Man kunne streetdance på Notodden så vel som i New York. FOTO: NTBScanpix.
FULL FRES: Ghettoblasteren gjorde ikke forskjell på folk. Man kunne streetdance på Notodden så vel som i New York. FOTO: NTBScanpix. Vis mer

LES OGSÅ: Han hadde 501-rumpe og blikket rett i rennesteinene

Sony Walkman var den første hendige bærbare musikkløsningen. Nå var det fritt frem å sette på seg hodetelefonene og jogge til musikk. Å løpe med gettoblaster krevde tross alt en sterk rygg. Den første Walkman kom allerede i 1979, i en blå metallutgave. Siden fulgte den i mange varianter, blant annet den ikoniske gule Sony Walkman Sport. Men selv ikke Walkman slapp unna batteriproblematikken. Dersom man spolte i tide og utide var det ikke lange joggeturen man rakk, før farten begynte å avta på både løping og lyd. Løsningen ble å ta en liten tøyepause, mens man fisket ut den gule blyanten fra rumpetaska og satte sentrifugalkraften i arbeid.

HOLD BALANSEN: Det gjaldt å ikke bikke over i rødt på equalizeren. FOTO: NTBScanpix
HOLD BALANSEN: Det gjaldt å ikke bikke over i rødt på equalizeren. FOTO: NTBScanpix Vis mer

Siden fulgte en rekke digitale nyvinninger. Hvem husker ikke CD, DAT, og minidisk, discman, MP3? Der gettoblasteren hadde smykket seg med størrelsen, ble status nå målt i antall hissige lydgrafer. Jo flere lydsøyler på displayet, desto bedre. Gud vet hva de betydde, men av trommehinnehelsemessige årsaker skulle de helst ikke blafre over på gult og hvert fall ikke over på rødt, noe de stadig vekk gjorde. De kuleste var de som satt med headset og spilte så høyt at alle på den brummende dieselbussen kunne høre låtvalg og følge med på teksten. De folkene er ikke nødvendigvis de kuleste i dag.

LES OGSÅ: Frøkens hånd var mild når hun strøk over både nabo og asen

CAN'T TOUCH THIS: MC Hammer, fortsatt med haremsbuksa på, under American Music Award i 2012. FOTO: NTBScanpix
CAN'T TOUCH THIS: MC Hammer, fortsatt med haremsbuksa på, under American Music Award i 2012. FOTO: NTBScanpix Vis mer

MP3-spillere kunne man få i startpremie om man meldte seg inn i for eksempel en bladklubb, for eksempel «Penny» eller «Boing». Tenkt det – en helt egen MP3-spiller! Det man ikke fikk vite før bladene begynte å dumpe ned i postkassa, var at minnet var så knagert at det knapt var plass til mer enn to-tre hits fra VG-lista topp 20. I 2001 gjorde iPoden sitt inntog, med hele 5 GB lagringsplass! Jeg har en iPod fra 2007. Jeg vet ikke om det lenger går an å få låtene ut. Kanskje er de fanget inni der for alltid, som båndsalaten som ikke lot seg spole tilbake inn på kassetten, og endte i en vas i en eske på loftet.

En telefon er noe man kan snakke i. Mobiltelefonen er en mimresak i seg selv. Jeg husker vår mobil. Den hadde skulderrem og veide 17 kilo. Det var i 1989. Man måtte be sentralen om å få linje ut. I dag er det å snakke i telefonen noe man sjelden gjør. Noe sekundært, for ikke å si tertiært. De fleste benytter telefonen til sosiale medier og til å høre på musikk. Glemt er kassetter og discer. Nå strømmes musikken fra en enorm godværssky som man kan stikke sugerøret sitt opp i – og velge fritt. Med gedigne øreklokker på. Eller bitte små propper, nesten som en utvekst av øret selv. Din egen innebygde ambolt og MC Hammer, så å si.

Vår tids båndsalat er øreproppene. Ledningene som alltid floker seg. Først syntes jeg det var rart. Oppfattet det som verdens iboende jævelskap. Helt til jeg leste en ekspert uttale seg: Teoretisk sett finnes uendelig med måter ledningen kan floke seg på, og bare en måte den kan ligge riktig. Det er altså nærmest umulig at den ikke skal floke seg. Det er noe å tenke på.

VÅR TIDS BÅNDSALAT: Øreproppledningen - nei, de er ikke så rart at den floker seg. Alternativet er mye rarere. FOTO: NTBScanpix
VÅR TIDS BÅNDSALAT: Øreproppledningen - nei, de er ikke så rart at den floker seg. Alternativet er mye rarere. FOTO: NTBScanpix Vis mer

LES OGSÅ: Husker du påleggene fra 70-tallet?

I det siste har det skjedd noe rart. Det begynte for noen år siden. Kjente band begynte plutselig å gi ut vinylplater. Og musikkelskere nikket med kjennermine og sa at analog lyd sannelig var såååå mye bedre enn digital. Kanskje hadde de rett? Om man så bort fra skrapingen fra stiften på platespilleren, så var kanskje den analoge lyden bedre? Så skjedde noe enda rarere. Comebacket av et annet retroformat. Kassetten. I 2018 var Kylie Minouges «Golden» den mest solgte kassetten i UK, og i 2014 hadde den amerikanske kassettfabrikken NAC sitt beste år siden åpningen i 1969.

– Den nostalgiske følelsen av å holde en kassett har hjulpet oss, sa NAC-president Steve Stepp til Bloomberg.com.

Jo takk, den følelsen er vanskelig å glemme. Båndsalaten når fetteren på tre år hadde funnet «Ti i skuddet»-kassetten der du hadde greid å renske vekk Vidar Lønn Arnesen. Båndet som fikk snurr på seg i forsøket på å blyantspole det tilbake på kassetten. Hvordan det siden satte seg fast inni i spilleren. Eller slet seg, og den dyrekjøpte C90-kassetten nå var ødelagt. Da var det ikke mye kult å være analog.

ET EVIG BÅND: Kassetten er kommet tilbake. Er du klar? FOTO: NTBScanpix
ET EVIG BÅND: Kassetten er kommet tilbake. Er du klar? FOTO: NTBScanpix Vis mer

Mens vi satt der midt i kassettfloken – og mentometerknappene kåret ukens vinner uten at vi fikk tatt den opp, hadde vi aldri trodd at vi en dag skulle komme til å ligge på stranden, løpe, danse – til og med bade med uendelig tilgang til musikk. At Bonnie Tyler skulle bli til kun et bitte lite sandkorn i det endeløse musikkuniverset. At de kule låtene ville komme like tidlig til Notodden som til New York. At ladding var noe som skjedde gjennom luften, og at vi skulle stikke lydsugerøret rett inn i en sky og lytte i vei, uten tanke på verken sjøbein eller båndsalat.

HØR OGSÅ: KK-podden - en podd for helt vanlige damer