Jeg hører skritt bak meg. De går i takt med mine. Pulsen øker. Hjertet banker hardere. Det er mørk kveld – etter midnatt. Jeg går på en gangsti, på vei hjemover fra et boblende venninnetreff. Det er ikke langt igjen, men det er en øde strekning.
Jeg spisser ørene. Lytter. Nærmer skrittene seg? Idet jeg runder et hjørne, kikker jeg fort bakover. Så ubemerket det lar seg gjøre. Jeg må jo ikke provosere. Prøver å få et glimt av den som er bak meg. Er det en fremmed? Er det en mann?
Det er en mann. En jeg aldri har sett. Jeg øker farten. Endelig! Der er døra mi. Jeg holder nøkkelen klar. Jeg låser meg kjapt inn. Puh! Jeg er hjemme. Jeg er trygg.
Det er ikke første gang jeg har kjent på det ubehaget. Den frykten – utløst av skritt bak meg. Skritt fra en mann. Hadde det vært en kvinne ville pulsen gått ned. Hjertet hadde roet seg. Jeg hadde rolig gått videre.
Og jeg er ikke alene. Venninner og kollegaer, i alle aldrer, forteller om tilsvarende opplevelser. Den samme frykten.
Da jeg scrollet Twitter-feeden her om dagen fikk en tweet meg til å stoppe opp. En tweet om kvinners sikkerhet. Eller egentlig – kvinners utrygghet.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
KK er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger